Kvinne 96 år faller og slår seg, besvimer, slektninger kontakter lokalsykehus ca. 15 minutter unna for hjelp, diagnose er klar ca. 1 time etter hendelsen, sannsynlig skade på indre organer. Får beskjed om behandling på sentralt sykehus hvor det tar ca 2,5 timer å komme fram med ambulanse inklusive ferje over fjorden.
Før transport kan gjennomføres blir det klart at skadene er omfangsrike og behandling må starte raskt. Kvinnen er nå livredd og dårlig. De pårørende presser på for at behandling starter her og nå, amper stemning. Personlige forhold – man kjenner hverandre – spiller inn. Hun behandles på lokalsykehuset. Prøver, bilder blir tatt, skade på indre organer, blødning konstatert, behandling gjennomføres, blir på sengepost i 14 dager.
Dette er basert på et konkret tilfelle. Det forlanges ikke 15 min. til lokalsykehus for alle, men vi må klarlegge pasientbehovene før sykehus-strukturen fastlegges.
Å legge ned alle lokalsykehus fordi det gir de raskeste budsjett-kutt er å skyte seg selv i foten. Budsjettet blir friskt, men pasientene lider eller er kanskje døde.
Er det urimelig å forlange behovsavklaring først? Kanskje vi skal ha flere lokalsykehus i dette langstrakte landet?