Pasientilfredshet

Det er viktige tider for norsk helsevesen. Det er ikke lett å få tak på hva som foregår – mediene er ikke systematiske eller grundige, de politiske agendaer går foran alt. Det er synd, for intensjonen må være å etablere et varig og bærekraftig helsevesen som kan følge mange typer utvikling: behov, ønsker, faglig utvikling, demografi, teknologi etc..

Det kan lett være at dette er en sak som er større enn partipolitikken, at kompleksiteten er større enn politikerne makter å ta inn over seg. De og vi bør derfor bruke lang tid på dette og lytte vidt og bredt. Det må skapes ro og tillit, man må kunne bli hørt.

Kanskje det viktigste som er kommet opp er samhandling: Hvordan kan vi få en helhetlig behandling av pasienten, få aktørene integrert og effektivisert, få helseforebygging gjennom fysisk aktivitet og ernæring konkret på dagsorden, sørge for et dynamisk og innovativt system. Vi ønsker  – nå som før – “et moderne sundhetsapparat”.

Samhandling må starte med pasienten og hennes fastlege. Det må etableres dialog på dette helt sentrale punkt, fastlegens “arbeidsgiver” kommunen må inn i bildet, kommunale helsetjenester må ligge i bunn, prinsippene for helhetlig behandling må etableres. I tillegg til medisin må nye områder som fysisk aktivitet, ernæring og diett tas opp og en form for kravspesifikasjon må lages. Psykisk helsevern er også  en viktig del av dette.

Hva skal fastlegen gjøre “i den nye tid” i forhold til samhandling? Skal kommunen ha nye funksjoner? Skal andre aktører trekkes inn? Hva blir det faglige og formelle grunnlaget for fysisk aktivitet, ernæring?   Skal man slippe inn private aktører? Hvem skal betale hva?

Dette er grunnleggende spørsmål som bør taes først. Nå går alt rundt og rundt – la oss prøve å starte med primærfunksjonen og få opp et bilde av hva den skal være.

Å være på sykehus er krevende. Man er syk, man blir stresset og urolig og kanskje redd. Mye er usikkert og man vet ikke om det går bra. Det er ofte en forutsetning å ha sine nærmeste hos seg.

Moderne sykehus fremstår nå i økende grad som fabrikker som ligger langt fra der man bor. Man kjenner sjelden noen av de som jobber der. Pasienten er en gjenstand, faglige kriterier er overordnet, fart og effektivitet er nøkkelord. Man kan lett risikere fremmedgjøring i slike miljøer. Ytterligere sentralisering er ønsket av mange fagfolk og byråkrater – faget står da sterkere, og da blir det jo også lettere når man har flere jobber.

Muligheten for en “second opinion” er i praksis tatt bort, fritt sykehusvalg står for mange typer behandling som en skrivebordsbestemmelse. Man blir kjørt inn i en behandling, deretter skal man ut. Rutiner må følges, sykehuset får betalt pr. stk. pasient. Mange pasienter, mange penger.

Arbeidskraften er deltidsjobbere, de har stillinger både her og der, det kan bli vanskelig å holde fokus på det som foregår der man er, for man skal jo et annet sted snart. Det er sjelden de samme personene som behandler deg i et forløp, det er heller ikke utpekt en koordinator eller ansvarlig for forløpet til pasienten. Man må hele tiden gjøre seg kjent med nye behandlere. Datasystemene er ofte dårlige, man må printe noe og ta det med seg og skrive det inn et annet sted, det er ikke alt som er registrert på pasienten.

Liggetiden skal ned, man skal være dagpasient hvis det i det hele tatt er mulig, og pasienter legges inn igjen fordi ny behandling trengs. Mange legges inn flere ganger, både fordi behandlingen ikke ga resultat, og særlig hvis man har flere lidelser som må ordnes med mellomrom. Bor man litt unna sykehuset er det bussing fram og tilbake – det er vel snart Norges største busselskaper det er tale om. Pasientenes tidsbruk er enorm med dette systemet.

Sykehusinfeksjoner florerer, renhold er mangelfullt, det er årlig dødsfall som følge av dette.

Analyser og tall for dette finnes, det finnes også meldesystemer, men bruken av disse er på et minimumsnivå.

Organisasjon, lokalisering, personell endres i en evig runddans, og ingenting får tid til å sette seg.

I fremtiden skal lokalsykehusene legges ned, og for folk i distiktene blir det tale om 3-4 timer til nærmeste sykehus. Dette er altfor lang tid. De pårørende vil da ofte i praksis ikke være hos pasienten – det blir ganske umulig. Har noen forresten tenkt over at man kan kjøre fra Lærdal til Oslo på 3-4 timer, en ambulanse klarer det på ned mot tre timer. Hvorfor da kjøre til Førde? Sykehusene i Oslo er jo bedre enn Førde fordi de er større?

Det som er beskrevet overfor skal ikke være slik – det er ikke Norge verdig. Mange har slike historier. Våre politikere og administratorer har ført oss opp i dette.

Det ropes og skrikes – det er uvanlig i Norge – vi er kjent for å være sindige – men sykehusdebatten engasjerer fordi det bærer galt avsted. Sykehusdebatt har vi egentlig hatt løpende i titalls av år – det blir alltid strid om dette. Denne gang er det egentlig tragisk å se en helseminister som blir skutt i senk hvor hun viser seg.

En lege i Oslo vil samle all behandling på ett sykehus – i Oslo. Det er mer rasjonelt. Det vurderes om all karkirurgi på Østlandet skal samles i Oslo. Byråkrater, administatorer og fagfolk styrer nå utviklingen. Det er åpenbart at ingen av disse gruppene tenker bredt nok. De tenker bare på seg selv. De bor i byer der problemet ikke eksisterer. Mange kan nå sykehuset sitt på minutter. Faglig, byråkratisk og geografisk egoisme skriker mot oss! De som styrer sitter sentralt og vil ha alt innen gangavstand – det er best for dem.

Det mange hensyn å ta i helseverden. At legen er effektiv, rutinert og har godt utstyr er bra for pasienten. Særlig viktig er dette ved store, kompliserte tiltak.

Men pasientene overalt i distriktene i Norge føler seg nå overkjørt. Å legge ned sykehus vidt og bredt er klart distriktsfiendlig. Vi kan ikke fortelle folk som bor i distriktene at de skal reise 3-4 timer for å nå sitt sykehus.

Norge er et tynt befolket land, og det må vi ta konsekvensen av. Man kan ikke kaldt ta kalkulatoren fram og regne ut hvor stort befolkningsgrunnlag hvert sykehus skal ha, i noen fylker bor det bare 100.000, men de kan ikke kastes ut i mørket for det.

Basis akuttfunksjoner og fødsler må kunne gjennomføres nær der folk bor, en nasjonal målsetting på en time for å nå dit kan være en start.

Situasjonen er nå kaotisk, regjeringen har satt i gang prosjekter som – uten å være spåmann – det vil bli vanskelig å få på plass. Når det nå åpnes for at helseforetaksmodellen skal bort blir kaoset komplett. Pasienter og de som jobber på sykehusene går harde tider i møte.

Nå bør regjeringen stoppe hysteriet ved å fryse situasjonen, fokusere på en Nasjonal Helseplan, og ta det derfra.

Det er åpenbart at Regjeringen i helsespørsmål driver med dobbeltsnakk og slett ikke er til å forstå seg på. Det de gjør er det de gjør, og det de skriver er det de skriver. Så! Heng med den som kan. Det er åpenbart at de håper sykehusstriden skal koke vekk i kålen bare aktiviteten på andre områder er stor nok. Det kan jo ende bra likevel.

Nå skal samhandlingsreformen fylles med liv, og Ragnhild Mathisen er satt på den jobben. Starten blir 1.1.2012.

To lovforslag er ute: Kommunale helse og omsorgstjenester, Folkehelselov.

eHelse er også sentral. Ny nasjonal helse og omsorgsplan er også på beddingen. Man har også en pott på 580 mill. til utvikling av ulike samhandlingstiltak. En e-helsegruppe er også på plass. Det rekrutteres folk i store mengder. En e-helseportal kan være oppe før sommeren. Dette innebærer deling av informasjon på tvers både her og der, noe vel ikke er helt på plass enda, elektronisk ID for alle likeså.

Pasienten skal settes i sentrum, og det gleder vi oss til. Foreløpig er politikere og byråkrater over-ivrige etter å vise seg fram, og det skaper en viss engstelse. Hvor lenge blir disse folka sittende da? Vi må vel greie å komme over i mer solide prosesser i norsk helsevesen snart.

Pasientverktøy lages av pasienter – får vi være med? Aktivisering av pasientressursene kan gi svære effekter i helsevesenet – her må man tenke ko-produksjonsprinsipper.

Nå må agendaer, arenaer, deltakere klargjøres – vi liker alle disse tankene og vil gjerne være med.

Vi har ingen.

Egon Olsen i Olsenbanden hadde en plan, men det var ikke alltid det hjalp.

I Norge har vi nå et helsesystem uten en plan. Den skal komme i 2011. Om det vil hjelpe får vi se.

Regjeringen, helseministeren, byråkratiet, helseforetakene kjører nå løpet i forhold til sine budsjetter og andre styrende dokumenter. Hva de sa i valgkampen er borte. Penger skal spares. Helseforetakene er på skinner. Alt er nå foretaksmodeller og politikk.  Konsekvensene av politikken er nå i ferd med å materialisere seg: realitetene kommer på bordet.

Det merkelige er at det dreier seg ikke om å spare penger, som samfunn har vi det, det dreier seg om å spare penger på et isolert budsjett i et helseforetak.

Brukerne fra lokalmiljøene var i Oslo forrige uke og demonstrerte. Det er kraftige innvendinger som kommer fram om prosessene som foregår. Det ligger an til ny politikk, kanskje også nye politikere.

Det blir lang vei til nærmeste sykehus i framtiden, men du får et lokalmedisinsk senter som trøst. Byboerne har vanskelig for å engasjere seg, unntatt byer som ligger nær hverandre (f. eks. Molde/Kristiansund, Østfoldbyene) –  de har sine lokalsykehus. Dette går først og fremst ut over distriktene.

Det er uverdig at Norge ikke har ordentlige prosesser rundt sitt helsevesen. Pasienter/brukere er ikke spurt om hva de vil ha – prosessene foregår over hodene deres.

Har noen sett på kart med avstander, tider, risiko, befolkningstetthet og skissert hva som er fornuftig?

Hva med å introdusere behovsanalyser (obs. de dype behov), pasientilfredshetsundersøkelser? En ny dimensjon kanskje, men det er tydeligvis nødvendig å supplere i forhold til foretaksmodeller og politikk.

Hvor står vi?

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har publisert resultatene av en internasjonal helseundersøkelse utført av the Commonwealth Fund, en amerikansk uavhengig institusjon.

Se artikkel:  http://www.kunnskapssenteret.no/Nyheter/10710.cms

Det er en god begynnelse at vi deltar i slike undersøkelser – dette er andre gang – og resultatmålinger i helsevesenet bør snarest bli normen.

Vi trenger oppfølging av både av fastlegenes kvalitet og sykehusenes kvalitet gjennom systematiske målinger. Både fastlegene og sykehusene bør ha jevnlige målinger i egen regi. Resultatene av disse bør publiseres.

Det bør også gjøres  egne målinger gjennomført av uavhengige institusjoner i form av revisjoner – gjerne i forbindelse med kvalitetssystemer.

Vi har en rekke forbedringsområder, og vi bør slutte å fortelle eventyret om at vi har verdens beste helsesystem. Det er ikke sant – vi ligger på gjennomsnittet totalt sett.

Det pågår skjulte debatter i Helse Norge – transparensen er dårlig. Helsebyråkratene, administrasjonen av helseforetakene, politikerne holder alle på med sitt, og mye av det er forskjellig. Dette er ikke åpne debatter – vi får bare innsyn når vedtakene kommer – i hodet på oss. Regjeringen er åpenbart uenig med seg selv, de sier noe og så tør de ikke gjøre det.

Vi er på verdenstoppen i å bruke penger på helse, likevel er vi nede på lista – nr. 10 – når det gjelder total kvalitet. Det er betydelig uro i mange distrikter når man endrer lokale tilbud – les legger ned – uten å si hva som skal erstatte det som var.

Nå kommer Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Kreftregisteret med rapporter som påstås å vise at store sykehus gir bedre ovelevelse for pasientene. Aftenposten bruker dette ukvalifisert til å hevde at store enheter er løsningen på tilnærmet alt. Helsedirektøren henger seg på og uttaler friskt at helsetjenesten må få endre organisering. Det skal sentraliseres, men samtidig skal funksjoner flyttes ut i distriktene.

Prinsippielt og isolert sett er kanskje dette riktig. Men hva med å skape en indre sammenheng i det som foregår? Hvem driver utviklingen her nå, og hvilke arenaer har vi? Spiller det ingen rolle at Regjeringen holder på med en nasjonal helseplan?

Regjeringens nasjonale helseplan skal være klar om et halvt år, og de ber om innspill så de kan lage noe fornuftig og ta hensyn til folkemeningen. Regjeringen er imidlertid blitt så skvetten i helsespørsmål at det er litt komisk, så hvorfor skal vi blogge med Regjeringen – de tør jo ikke stå for noe.

Det er sikkert bra med store enheter. Men ved mange alvorlige sykdommer blir man grunnleggende redd, og det er viktig å ha sine nærmeste rundt seg både før og etter behandling. Det er undersøkelser som viser noe om dette også, pasienter kan bli deprimerte, de vil hjem, de vil ha lokal trygghet. Man skal strekke seg langt for å få dette til. Det er flere hensyn å ta i behandling av pasienter enn faglig sentralisering. Sammenraskede rapporter på enkeltemner skaper mer uklarhet.

Det finnes også andre løsninger enn sentralisering. For noen typer behandling kan man ha ambulerende team som jobber på sykehus flere steder i landet. Leger er heller ikke ukjent med å flytte seg til andre land – litt internasjonalt samarbeid kan også være en mulighet. Med god planlegging kan man få det til hvis man vil.

Vi må snarest gjøre debatten og arenaene synlige.

Helsearbeid er dag i alt vesentlig profesjonalisert. Helseforetakene er blitt bedrifter med ansatte, budsjetter, administrasjon. De skal levere produkter til konsumenter som har valgmuligheter. Dette tar bort en menneskelig dimensjon, du er en kunde og blir forretningsmessig behandlet. Det går mot store sentraliserte systemer der faglig tyngde, effektivitet teller mest av alt.

Vi ser imidlertid stadig at kostnadene øker, pasientene er passive og bare tar i mot, noen hevder at virkningen av behandling kan bli redusert, at tilbakefall forekommer oftere.

Dette kan ha med å gjøre at kontakten mellom behandlere og pasient, pasientens familie, nærmiljø, nabolag, arbeidsplass ikke er god nok. Forholdet er ikke aktivt nok. Avstandene fra stedet der du behandles og der du bor er blitt for stor, støtteapparatet har problemer med å følge med.

Pasienten og hennes/hans sosiale miljø er en uutnyttet ressurs som kan bidra vesentlig i mange sammenhenger. Dette burde helsevesenet utnytte.

Alle disse kan gjøre mye for en persons helse, både forebyggende og i arbeidet med å bli frisk etter sykdom. Dette trenger man å sette i system fra sykehus, fastlege, kommunehelsetjeneste gjennom aktivisering av personen i forhold til egen helse, bruk av familie, naboer, pasientvenner, forum, frivillige, konkrete henvendelser til personer.

I mer formell sammenheng brukes uttrykket ko-produksjon: behandler, pasient og tilhørende miljø aktiviseres i arbeidet og man får opp en ressurs som er der og som kan være til stor nytte. Noen ganger kan profesjonalisering gå for langt, og man bør koble inn de sosiale og menneskelige mulighetene som ligger der. Dette koster ikke noe heller.

Resultatet kan bli bedre behandlingsresultater, reduserte kostnader og minsket press på helsepersonellet.

Tenk deg: Når du skrives ut fra sykehus blir du fortalt at noen vil besøke deg hjemme for å sikre at du er OK, at du har mat og varme i boligen. Du blir også fortalt at den som kommer er en tidligere pasient, ingen ansatt, og at – når du er frisk – vil bli spurt om du kan gjøre det samme for en annen.