Eksempel:
Pasienten har kronisk sykdom – det er blitt 14 år etterhvert, plan for behandling følges, men pasienten får signaler om at det bør tas en ny vurdering, ting endrer seg, kroppen sier fra. Legen som “har saken” på Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet er umulig å få tak i, har permisjon, er på prosjekter etc. Svarer heller ikke på henvendelser, alternativer tilbys ikke, tiden går. Det blir klart behov for hjelp, henvises til Oslo Universitetssykehus Ullevål og får time.
Har i mellomtiden vært hos farmasispesialist for å høre om medisiner og muligheter, denne legen har god kjennskap til de medisiner som brukes. Antyder løsninger og muligheter. Lover å konferere med sykehuslegen.
På møtet med sykehuslegen er det åpenbart at han ikke har satt seg inn i pasientens historikk, farmasispesialisten har ikke kontaktet sykehuslegen, sykehuslegen hører ikke etter når pasienten forteller om sine erfaringer, lar ikke pasienten fullføre sin beskrivelse av det som skjer med ham – sykdomsbildet – ler når pasienten forteller at han har lest på internett om behandling (bl.a. artikler på Legeforeningens nettsider), pasienten blir overkjørt, begynner å gråte og føler seg hjelpeløs. Pasienten synes behandlingen som legges opp av sykehuslegen virker “ute av tiden” i forhold til det pasienten har i sitt hode om dette, et element i foreslått ny behandling er åpenbart tvilsomt sett i forhold til alt som har vært sagt tidligere.
Det kommer tydelig fram at sykehuslegen ikke er villig til å snakke om saken og begrunne det som skal gjøres: Dette vet jeg! Sa du internett, jeg har hørt nok, annen lege – ha, ha.
Det er altså stor avstand mellom legene i forhold til behandlingen, uforenlighet, deler av den nye behandlingsplanen er uakseptabel. Pasienten er utrolig skuffet, dette vil ikke hjelpe, han er eier av sykdommen, vet hva som skjer, har gjennom 14 år fått god innsikt i hva som skal til og hvordan det tenkes. Tallene for det legene legger frem om lidelsen, statistikk er vidt forskjellige hos legene – hva er riktig?
Sykehuset har en avdeling for komplekse lidelser av dette slag, de som ikke har komplekse lidelser – slik som her – blir henvist inn i den store generalistgruppa. Holder de som jobber her mål på alle felt? Det har sneket seg inn en tvil om legen egentlig har greie på dette?
Her ble det bom – en ny lege – en som kan sakene – må inn i bildet. Det blir nå anmodet om en ny lege for å få dette på plass – en såkalt fornyet vurdering. Du har krav på en slik fornyet vurdering – men bare en.
Om legen er kompetent på dette området dukker opp som et spørsmål hos pasienten – hvor mange er det i Norge som kan dette feltet, hva kan vi forlange å få vite om legen? Hva er hans “rating”?
Blir det foretatt noen tilfredshetsundersøkelse i forhold til det som foregikk her? Hvorfor har ikke legen foreberedt seg, hvorfor gidder han ikke forklare en voksen person hvordan han tenker, hvorfor ydmyker han pasienten, er han egentlig kvalifisert? Er det noen – sykehuset selv, Helsetilsynet som sjekker ut sånt som dette: Pasientkvalitet?
Denne konkrete saken får gå sin gang, men den reiser mange spørsmål. Kronikere må ha en lege de har tillit til, når legen skal gjøre andre ting må vedkommende erstattes, legen må ta pasienten alvorlig, finne seg i at pasienten vet noe, samarbeid med kompetente pasienter kan gi gode resultater. Det finnes åpenbart ikke helhetlige oppfølgingsystemer for dette i norsk helsevesen – innkalling til kontroll og vurdering etter en plan, et system som er robust.
Enkeltstående tilfelle eller en av mange? Verdens beste helsevesen? Internasjonale rangeringer gir oss en middels rangering – vi har mye å ta fatt i.