Å føde i Norge

Statistikk viser at det fødes ca. 52.000 barn i Norge hvert år. Med pro rata regning betyr dette at det fødes ca. 6500 barn i Oslo hvert år, i Lærdal ca. 25 barn og med omliggende nærkommuner blir det ca. 100 i året,  osv. Dette kan regnes ut for hele landet. Selvsagt: der det er lite folk blir det få fødsler. I de fleste byene blir alle sendt til sykehus for å føde. Det oppleves som trygt.

Det rulles nå ut et nytt fødselsregime. Det er satt opp kriterier, det vurderes både sånn og sånn. Det omorganiseres nå for at “systemet” skal falle på plass. Dette er nå i gang.

Det ser ut som om dette er basert på fødsler alene – å føde er isolert fra annnen aktivitet – det organiseres i distriktene et fødetilbud som ikke henger sammen med sykehusene for det er tydeligvis en annen skål.

Vi kan ikke bygge et fødselstilbud uten at akuttberedskapen er med i vurderingen. Tryggheten blir nå kraftig redusert, og hvis noe skulle skje er det liten hjelp å få. Den ligger 3 timer unna på ett “fett” sykehus med stor faglig styrke – der.

Det oppstår nå store forskjeller i tilbudet – folk i distriktene må til fødeinstitusjon – byfolk kan reise på sykehuset. I distriktene er det ofte svært langt til sykehus – 2.5 til 3.5 timer i bil har vært nevnt.

Tenkingen rundt dette må endres. Sykehustilbud og fødetilbud må sees i sammenheng – fødeinstitusjoner er vel og bra, kvaliteten er god, men sykehusets plass i beredskapen må være med i regnestykket.

Helheten svekkes ytterligere ved at sykehus skal være store og få. Skjematenkingen råder: Fagmiljøene blir da sterke, men de finnes ikke alltid der folk er  – pasienten må transporteres lange veier for å komme til disse sterke miljøene. Det kan skje mye på veien dit – risikoen er å se på som høy. “Føde i veikanten” syndromet blir stadig nevnt – det går jo som regel bra, men ikke alltid. Vi kan ikke ha det slik at hendelser med lav frekvens kan oversees – vi er alle mennesker med de samme rettigheter. Norge er et land med spredt bosetting – det liker vi og det skal vi fortsette med. Sykehusstrukturen må avspeile det.

Lokalsykehusene plass er viktig, politikerne skygger banen, brukerne blir ikke hørt, byråkratiet durer på slik at budsjettet balanserer. Det synes nå som den egentlige oppgaven for sykehusets administrasjon er å få budsjettet til å gå i hop – punktum.

Dette er svakt – i verdens rikeste land.

Leave a Reply