Folk i Oslo blir sendt til Ahus og Bærum for å føde. Det klages, for man vil føde i nærmiljøet. De store sykehusene i Oslo er jo også de beste, hevdes det.
Man kan med god grunn klage når man uventet blir sendt til et annet sykehus enn det man har gjort avtale med. Folk må ha trygghet for hva som skal skje – det blir stressende når folk sendes uventet avgårde på dårlige tidsmarginer. Dette er dårlig planlegging.
Men på generelt grunnlag må det sies at å planlegge for best mulig bruk av tre nærliggende sykehus er god praksis. Det må vi gjøre.
Fra sentrum av Oslo og til begge disse sykehusene er det ca. 2 mil, og det tar ca. 20 minutter å kjøre. Når man vet hvor man skal må det være greitt at sykehus administrasjonen planlegger balansert bruk av fødeavdelingene. Da slipper man å bygge overkapasitet noe sted.
I store deler av landet vårt er situasjonen en helt annen – det er langt til sykehuset – det ene. Det lokale tilbudet er fødeinstitusjoner som på generelt grunnlag ser ut til å fungere bra. Dersom situasjonen krever det og man må til sykehus for å føde er det for langt å bli sendt ut på transport-etapper som tar 3-4 timer. Derfor er det svært negativt at lokalsykehus planlegges nedlagt.
Alle har de samme rettigheter i vårt helsevesen, og vi må bruke tilgjengelige ressurser på en samlet best mulig måte. Da må vi noen ganger finne oss i at adminstrasjonen disponerer ut fra et helhetlig syn på hva som er best – for alle. Det må være helt greitt å gjøre det når sykehusene ligger 20 minutter fra hverandre.
Temaet må åpent belyses – hva er det vi ønsker, hva er det mulig å få til. Kost/nytte diskusjonen må også gjøres gjeldende i Oslo.
Et annet spørsmål er hvor langt man skal gå med påstander om at sykehusene i Oslo er best og har de beste leger. Kverulanten Georg Johannessen mente jo at Oslo burde hete Norge. Da blir det helt rett: Norge har de beste sykehusene og de beste legene.
Eller?