Det er viktige tider for norsk helsevesen. Det er ikke lett å få tak på hva som foregår – mediene er ikke systematiske eller grundige, de politiske agendaer går foran alt. Det er synd, for intensjonen må være å etablere et varig og bærekraftig helsevesen som kan følge mange typer utvikling: behov, ønsker, faglig utvikling, demografi, teknologi etc..
Det kan lett være at dette er en sak som er større enn partipolitikken, at kompleksiteten er større enn politikerne makter å ta inn over seg. De og vi bør derfor bruke lang tid på dette og lytte vidt og bredt. Det må skapes ro og tillit, man må kunne bli hørt.
Kanskje det viktigste som er kommet opp er samhandling: Hvordan kan vi få en helhetlig behandling av pasienten, få aktørene integrert og effektivisert, få helseforebygging gjennom fysisk aktivitet og ernæring konkret på dagsorden, sørge for et dynamisk og innovativt system. Vi ønsker – nå som før – “et moderne sundhetsapparat”.
Samhandling må starte med pasienten og hennes fastlege. Det må etableres dialog på dette helt sentrale punkt, fastlegens “arbeidsgiver” kommunen må inn i bildet, kommunale helsetjenester må ligge i bunn, prinsippene for helhetlig behandling må etableres. I tillegg til medisin må nye områder som fysisk aktivitet, ernæring og diett tas opp og en form for kravspesifikasjon må lages. Psykisk helsevern er også en viktig del av dette.
Hva skal fastlegen gjøre “i den nye tid” i forhold til samhandling? Skal kommunen ha nye funksjoner? Skal andre aktører trekkes inn? Hva blir det faglige og formelle grunnlaget for fysisk aktivitet, ernæring? Skal man slippe inn private aktører? Hvem skal betale hva?
Dette er grunnleggende spørsmål som bør taes først. Nå går alt rundt og rundt – la oss prøve å starte med primærfunksjonen og få opp et bilde av hva den skal være.