Å være på sykehus er krevende. Man er syk, man blir stresset og urolig og kanskje redd. Mye er usikkert og man vet ikke om det går bra. Det er ofte en forutsetning å ha sine nærmeste hos seg.
Moderne sykehus fremstår nå i økende grad som fabrikker som ligger langt fra der man bor. Man kjenner sjelden noen av de som jobber der. Pasienten er en gjenstand, faglige kriterier er overordnet, fart og effektivitet er nøkkelord. Man kan lett risikere fremmedgjøring i slike miljøer. Ytterligere sentralisering er ønsket av mange fagfolk og byråkrater – faget står da sterkere, og da blir det jo også lettere når man har flere jobber.
Muligheten for en “second opinion” er i praksis tatt bort, fritt sykehusvalg står for mange typer behandling som en skrivebordsbestemmelse. Man blir kjørt inn i en behandling, deretter skal man ut. Rutiner må følges, sykehuset får betalt pr. stk. pasient. Mange pasienter, mange penger.
Arbeidskraften er deltidsjobbere, de har stillinger både her og der, det kan bli vanskelig å holde fokus på det som foregår der man er, for man skal jo et annet sted snart. Det er sjelden de samme personene som behandler deg i et forløp, det er heller ikke utpekt en koordinator eller ansvarlig for forløpet til pasienten. Man må hele tiden gjøre seg kjent med nye behandlere. Datasystemene er ofte dårlige, man må printe noe og ta det med seg og skrive det inn et annet sted, det er ikke alt som er registrert på pasienten.
Liggetiden skal ned, man skal være dagpasient hvis det i det hele tatt er mulig, og pasienter legges inn igjen fordi ny behandling trengs. Mange legges inn flere ganger, både fordi behandlingen ikke ga resultat, og særlig hvis man har flere lidelser som må ordnes med mellomrom. Bor man litt unna sykehuset er det bussing fram og tilbake – det er vel snart Norges største busselskaper det er tale om. Pasientenes tidsbruk er enorm med dette systemet.
Sykehusinfeksjoner florerer, renhold er mangelfullt, det er årlig dødsfall som følge av dette.
Analyser og tall for dette finnes, det finnes også meldesystemer, men bruken av disse er på et minimumsnivå.
Organisasjon, lokalisering, personell endres i en evig runddans, og ingenting får tid til å sette seg.
I fremtiden skal lokalsykehusene legges ned, og for folk i distiktene blir det tale om 3-4 timer til nærmeste sykehus. Dette er altfor lang tid. De pårørende vil da ofte i praksis ikke være hos pasienten – det blir ganske umulig. Har noen forresten tenkt over at man kan kjøre fra Lærdal til Oslo på 3-4 timer, en ambulanse klarer det på ned mot tre timer. Hvorfor da kjøre til Førde? Sykehusene i Oslo er jo bedre enn Førde fordi de er større?
Det som er beskrevet overfor skal ikke være slik – det er ikke Norge verdig. Mange har slike historier. Våre politikere og administratorer har ført oss opp i dette.