Det ropes og skrikes – det er uvanlig i Norge – vi er kjent for å være sindige – men sykehusdebatten engasjerer fordi det bærer galt avsted. Sykehusdebatt har vi egentlig hatt løpende i titalls av år – det blir alltid strid om dette. Denne gang er det egentlig tragisk å se en helseminister som blir skutt i senk hvor hun viser seg.
En lege i Oslo vil samle all behandling på ett sykehus – i Oslo. Det er mer rasjonelt. Det vurderes om all karkirurgi på Østlandet skal samles i Oslo. Byråkrater, administatorer og fagfolk styrer nå utviklingen. Det er åpenbart at ingen av disse gruppene tenker bredt nok. De tenker bare på seg selv. De bor i byer der problemet ikke eksisterer. Mange kan nå sykehuset sitt på minutter. Faglig, byråkratisk og geografisk egoisme skriker mot oss! De som styrer sitter sentralt og vil ha alt innen gangavstand – det er best for dem.
Det mange hensyn å ta i helseverden. At legen er effektiv, rutinert og har godt utstyr er bra for pasienten. Særlig viktig er dette ved store, kompliserte tiltak.
Men pasientene overalt i distriktene i Norge føler seg nå overkjørt. Å legge ned sykehus vidt og bredt er klart distriktsfiendlig. Vi kan ikke fortelle folk som bor i distriktene at de skal reise 3-4 timer for å nå sitt sykehus.
Norge er et tynt befolket land, og det må vi ta konsekvensen av. Man kan ikke kaldt ta kalkulatoren fram og regne ut hvor stort befolkningsgrunnlag hvert sykehus skal ha, i noen fylker bor det bare 100.000, men de kan ikke kastes ut i mørket for det.
Basis akuttfunksjoner og fødsler må kunne gjennomføres nær der folk bor, en nasjonal målsetting på en time for å nå dit kan være en start.
Situasjonen er nå kaotisk, regjeringen har satt i gang prosjekter som – uten å være spåmann – det vil bli vanskelig å få på plass. Når det nå åpnes for at helseforetaksmodellen skal bort blir kaoset komplett. Pasienter og de som jobber på sykehusene går harde tider i møte.
Nå bør regjeringen stoppe hysteriet ved å fryse situasjonen, fokusere på en Nasjonal Helseplan, og ta det derfra.