Vi har ingen.
Egon Olsen i Olsenbanden hadde en plan, men det var ikke alltid det hjalp.
I Norge har vi nå et helsesystem uten en plan. Den skal komme i 2011. Om det vil hjelpe får vi se.
Regjeringen, helseministeren, byråkratiet, helseforetakene kjører nå løpet i forhold til sine budsjetter og andre styrende dokumenter. Hva de sa i valgkampen er borte. Penger skal spares. Helseforetakene er på skinner. Alt er nå foretaksmodeller og politikk. Konsekvensene av politikken er nå i ferd med å materialisere seg: realitetene kommer på bordet.
Det merkelige er at det dreier seg ikke om å spare penger, som samfunn har vi det, det dreier seg om å spare penger på et isolert budsjett i et helseforetak.
Brukerne fra lokalmiljøene var i Oslo forrige uke og demonstrerte. Det er kraftige innvendinger som kommer fram om prosessene som foregår. Det ligger an til ny politikk, kanskje også nye politikere.
Det blir lang vei til nærmeste sykehus i framtiden, men du får et lokalmedisinsk senter som trøst. Byboerne har vanskelig for å engasjere seg, unntatt byer som ligger nær hverandre (f. eks. Molde/Kristiansund, Østfoldbyene) – de har sine lokalsykehus. Dette går først og fremst ut over distriktene.
Det er uverdig at Norge ikke har ordentlige prosesser rundt sitt helsevesen. Pasienter/brukere er ikke spurt om hva de vil ha – prosessene foregår over hodene deres.
Har noen sett på kart med avstander, tider, risiko, befolkningstetthet og skissert hva som er fornuftig?
Hva med å introdusere behovsanalyser (obs. de dype behov), pasientilfredshetsundersøkelser? En ny dimensjon kanskje, men det er tydeligvis nødvendig å supplere i forhold til foretaksmodeller og politikk.