Det pågår skjulte debatter i Helse Norge – transparensen er dårlig. Helsebyråkratene, administrasjonen av helseforetakene, politikerne holder alle på med sitt, og mye av det er forskjellig. Dette er ikke åpne debatter – vi får bare innsyn når vedtakene kommer – i hodet på oss. Regjeringen er åpenbart uenig med seg selv, de sier noe og så tør de ikke gjøre det.
Vi er på verdenstoppen i å bruke penger på helse, likevel er vi nede på lista – nr. 10 – når det gjelder total kvalitet. Det er betydelig uro i mange distrikter når man endrer lokale tilbud – les legger ned – uten å si hva som skal erstatte det som var.
Nå kommer Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Kreftregisteret med rapporter som påstås å vise at store sykehus gir bedre ovelevelse for pasientene. Aftenposten bruker dette ukvalifisert til å hevde at store enheter er løsningen på tilnærmet alt. Helsedirektøren henger seg på og uttaler friskt at helsetjenesten må få endre organisering. Det skal sentraliseres, men samtidig skal funksjoner flyttes ut i distriktene.
Prinsippielt og isolert sett er kanskje dette riktig. Men hva med å skape en indre sammenheng i det som foregår? Hvem driver utviklingen her nå, og hvilke arenaer har vi? Spiller det ingen rolle at Regjeringen holder på med en nasjonal helseplan?
Regjeringens nasjonale helseplan skal være klar om et halvt år, og de ber om innspill så de kan lage noe fornuftig og ta hensyn til folkemeningen. Regjeringen er imidlertid blitt så skvetten i helsespørsmål at det er litt komisk, så hvorfor skal vi blogge med Regjeringen – de tør jo ikke stå for noe.
Det er sikkert bra med store enheter. Men ved mange alvorlige sykdommer blir man grunnleggende redd, og det er viktig å ha sine nærmeste rundt seg både før og etter behandling. Det er undersøkelser som viser noe om dette også, pasienter kan bli deprimerte, de vil hjem, de vil ha lokal trygghet. Man skal strekke seg langt for å få dette til. Det er flere hensyn å ta i behandling av pasienter enn faglig sentralisering. Sammenraskede rapporter på enkeltemner skaper mer uklarhet.
Det finnes også andre løsninger enn sentralisering. For noen typer behandling kan man ha ambulerende team som jobber på sykehus flere steder i landet. Leger er heller ikke ukjent med å flytte seg til andre land – litt internasjonalt samarbeid kan også være en mulighet. Med god planlegging kan man få det til hvis man vil.
Vi må snarest gjøre debatten og arenaene synlige.