Det var demonstrasjon i Oslo i dag om sykehus med tilreisende fra hele landet. Kraftige appeller om å beholde akuttfunksjonen og fødetilbudet, underskrifter ble levert til ministeren. Folkemeningen er klinkende klar på tvers av partiene – vi vil beholde lokalsykehusene våre. Helseministeren mener dette er “deres måte å uttrykke seg på”. “Deres”? Er det blitt “oss” og “dem” nå?
Ledelsen i helseforetakene legger ikke ned sykehus, men de gjør nå endringer som driver det hele i sterkt redusert retning. Skritt for skritt blir det slik ledelsen i helseforetakene vil. Ingen nedleggelser, bare endringer. Vedtak gjøres, sentralisering er løsningen på alt.
Og politikerne i regjeringen: Regjeringen lover at ingen lokalsykehus skal legges ned – men folk må finne seg i endringer. Det skal også brukes mer penger.
Samtidig arbeides det med nasjonal helseplan, det bes om uttalelser på nettet, meninger: og bakom synger skogene – dette er kun et spill for galleriet. Nedleggingsprosessene går sin gang, og folkemeningen er satt til side.
Politikere som oppfører seg slik er ikke verdige repesentanter for oss: De må skiftes ut ved første anleding. Dette er uredelig.
Opposisjonen er lagt død, og ikke en lyd kommer derfra.
Politikk er mer en helse, men det som nå skjer avdekker holdninger som er utålelige: Våre representanter gjør ikke jobben sin, de har fått egne agendaer. De må skiftes ut.
Som en del av nasjonal helseplan må det klargjøres hvilken sykehusstruktur vi skal ha, hvor mange, hvor de skal ligge, hvilke funksjoner de skal ha. Legeforeningen har bedt om dette for lenge siden. Hvor ligger vanskeligheten i dette?
De politiske prosessene i forbindelse med å utvikle helsevesenet er ikke tilfredstillende: debatten er ikke bred nok, heller ikke åpen nok. Helsevesenmodellen er ikke tilfredstillende, styringsprosessene for helseforetakene er ikke tilfredstillende.
Norge har ikke verdens beste helsevesen – vi ligger på 10. plass i Europa (The Euro Health Consumer Index), men vi bruker mest penger av alle.
Dette dreier seg også om å bygge ned kvaliteten ved å bo og arbeide i landdistriktene/de tynnest befolkede delene av landet vårt – det er distriktsfiendlig.
Det er også et signal at statsråden ikke fikk snakke ut, men måtte tåle kraftig piping under sitt innlegg.