Det er litt stille på overflaten nå. Budsjettet er presentert, det er tid for nye politiske oppgaver.
Det foregår en stor kamp i Norge: kampen om sykehusstrukturen: hvor mange, hva slag, beliggenhet.
Politikerne har skjønt at de ikke blir gjenvalgt hvis de ikke hører etter hva folk sier. Samtidig er det mange agendaer som skal spilles ut, og forhåpentligvis forenes.
De som er ansvarlige for driften legger fram sine isolerte kostnadsplaner, og møter massiv motstand hver gang. De har satt seg selv på sidelinjen. Sentrale byråkrater og fagfolk fremhever styrken i sentraliserte miljøer, men det er jo ikke det det dreier seg om.
Folk flest er opptatt av nærhet, trygghet, tilgjengelighet for viktige ting som fødsler og akuttberedskap.
Vi må nå finne ut hvilke prosesser vi skal ha rundt lokalisering av sykehus: etablering, nedlegging, funksjoner, kriterier. Hvem skal delta i arbeidet: lokalbefolkningen – vi har alle et lokalmiljø – , fagfolk lokalt og sentralt, lokale politikere, sentrale politikere, byråkrater, administatorer.
Dette er ikke enkelt fordi man har rotet det til, og glemt sine roller og de roller andre har. Spesielt gjelder dette sentrale politikere.
Det er lokalbefolkningens behov og ønsker det må bygges på. Sentralisering betyr at man må bort fra sitt lokalmiljø når man er syk, og det føles utrygt. Syke mennesker tåler mindre enn friske, er reddere enn friske, man har dårlig tid i akuttsituasjoner.
Dette er egentlig enkelt: Det skal finnes sykehus der det er behov for det. Vi kan selvsagt ikke ha et sykehus i hver bydel eller bygd. La oss si – som et utgangspunkt for tilrettelegging – at det som hovedregel skal finnes lege innen en halvtime og sykehus innen en time reisetid – på landeveien – fra der du bor. La oss se hvor nær en slik tanke vi kan realisere praksis. Budsjettene, kriteriene settes av politikerne – sentrale og lokale – så setter leverandørene i form av sykehus administrasjonen, fagfolk i et samarbeid med lokalbefolkningen i gang et dialogarbeid i regionen for å få fram behov og ønsker. Dette bør være prosesser som går over lang tid, tar hensyn til lokal og regional utvikling, og som i alt vesentlig er fag og behovstyrt. Høringer bør være en viktig del av prosessen. Det sentrale element er forbrukerens – pasientens – ønsker og behov.
Det blir nå spennende å se hva som skjer: Dialog eller overkjøring, budsjetter eller pasientbehov? Hvem starter ballet? Måtte sykehusaksjonene lykkes – de gjør et godt arbeid for oss alle.