Prioriteringer foregår kontinuerlig i behandling – det er en selvfølge og en nødvendighet. Kanskje vi må skape en utvidet bevissthet omkring temaet, bedre kompetanse. Dette kan gjøres gjennom lokale samtaler, opplæring av personell, tydeligere informasjon til pasienter og pårørende. Nasjonalt har vi et organ som forvalter en offisiell retningslinje for dette. Det er viktig at deres arbeid nå blir å forvalte en åpen kontinuerlig bearbeidet retningslinje gjennom en åpen og inkluderende prosess, hovedsakelig basert på medisinske kriterier for fornuftig behandling og pasienters reelle behov. Når behandling avsluttes eller reduseres vil palliasjon være nødvendig.
At staten skal bruke penger fra helsebudsjettet for å holde folk friske er nytt i Norge. Det er ikke alle som synes at det er rimelig – mange lever fornuftig, trener og spiser fornuftig, lærer om kroppen og tar hensyn. Andre gir blaffen og havner i helsevesenet til behandling. Her er det også viktig å utvikle en felles forståelse av gode prinsipper: hva er fornuftig? Alt for store forskjeller i helse mellom mennesker er samfunnsmessig uønsket. Her bør det også komme en debatt.
En type prosess som bør vurderes er å satse på nasjonale spesialprosjekter mot de sykdomstyper som rammer oss hardest (og koster oss mest): Kan noe gjøres som en kombinasjon av økt forebygging og vurdering av behandlingsregimer. Eksempler er diabetes, hjerte-kar sykdommer. Kreft seiler jo nå opp som den mest tallrike sykdomstypen – over 25.000 nye tilfeller i året, nesten 11.000 dør hvert år. Andre sykdomstyper kan også være aktuelle.
Disse debattene bør fortsette – her er mange temaer som er vide og dype.