Debatten går om hvordan økonomien begrenser våre muligheter til å gi behandling. Dette temaet bør modnes, vi bør bruke lang tid og temaet må kontinuerlig vurderes fordi endringer over tid i forhold til sykdommer, tilgjengelig behandling, vår økonomi osv. er store.
Man bør jo begynne med å få tall på bordet: hvor ligger kostnadene? Hvilke medisiner er effektive? Hva med bivirkninger? Er det det medisiner som ikke virker? Hvilke reguleringsmuligheter har vi? Er helsebudsjettene kanskje egentlig for små? må det foretas en opprydning noen steder?
Den største besparelsen ligger kanskje i å ta fatt i livstilsykdommene i et moderne samfunn, og få etablert helsefremmende programmer for fysisk aktivitet, ernæring, stressmestring etc. Her har jo samhandlingsreformen lagt inn føringer som bør realiseres.
Nye metoder må ikke avvises da prisen kan falle dramatisk over tid og med endret volum. De få men kostbare har også krav på rettferd.
Sykdomsbegrepet må også avklares – det finnes stater som har klare definisjoner på hva det offentlige tar seg av og hva du selv må ordne.
Det overliggende regelverket må jo praktiseres fullt ut av av leger under etablerte rutiner. Fagfellesskap bør etableres som del av dette. Politikere, byråkrater, sykehusenes økonomiavdeling må jo holdes utenfor – de deltar kun på overordnet nivå. Et bredt sammensatt koordinerende organ bør finnes.
Den bevisste prosessen som nå skal starte etter Larsens invitt bør danne grunnlaget for en kontinuerlig samtale om disse emner – dette er en evig problemstilling som det må foregå et løpende arbeid med. Vi må unngå å skremme noen.
Fellesskapstanken kan også bli lidende - de ressurssterke ordner seg alltid.
Har vi mot til å “fullføre” diskusjonen – etablere begrunnede og akseptable regler for de mange, helst alle, og holde et slikt system under kontinuerlig utvikling?
Tags: begrensninger