Archive for mars, 2011

Vet vi hva skal kunne få?

mandag, mars 7th, 2011

Politikerne kvier seg for å spesifisere hva et lokalsykehus er, alders-  og sykehjem er i vinden på grunn av ulovligheter, samhandlingsreformen er et ubeskrevet blad med gode intensjoner, kvaliteten på mange tjenester er usikker – ref. undersøkelse om høy risiko innen kreftbehandling, kreativ praksis innen registrering har forekommet, pasientsikkerheten er i fokus ut fra at den må bedres. Det er mange løse ender i norsk helsevesen.

Et hovedproblem er at debattene er for smale, for korte – vi snakker ikke sammen lenge nok så vi kan bli forente om en løsning. Politikerne er de store synderne med sine agendaer for gjenvalg, sitt popularitetsjag.

Er dette egentlig noe som burde vært holdt utenfor politikken ved at vi får en faglig og pasientstyrt ordning som administreres som en stiftelse, et varig system som skal utvikles kontinuerlig i dialog mellom brede lag av folket og administrasjon, fagfolk? Politikerne bør løftes opp til et høyere nivå der man legger opp store linjer. Politikerne i dag monopoliserer dessuten debatten ut fra sin spinning og mediestyring, sine taktikker.

Samtidig er det vanskelig å snakke høyt om moralske og etiske sider ved behandling. Vanskelige spørsmål finnes rundt hva tilstrekkelig behandling er, avslutning av livet, abort, medisinering etc. Mange diskusjoner blir svært vanskelige fordi man bl.a. møter fagfolk og representanter for religionene som har kategoriske holdninger til noen viktige spørsmål.

Med bakgrunn i de enorme forandringene vi ser må helsevesenet inn i en kontinuerlig og bred samfunnsdebatt om hva som er ønskelig, en prosess som ikke skal henge på 4-årige valg-sykluser.

En moderne måte å løse dette på er nettfora der man oppmuntrer til meningsutveksling, en annen er at ansatte i i helsevesenet kan få bli mer åpne om sine meninger, bedre interne meldesystemer, bedre målinger på alle områder, og kanskje en presse som følger opp vanskelige ting.

Mest av alt trenger vi en beskrivelse av hva vi skal kunne få i helsevesenet – en detaljert beskrivelse av helsevesenets leveranser og tjenester. Hvordan skal man bli møtt, hvilken informasjon, konsultasjon, behandling, lokaliteter, aktiviteter, sikkerhet, kvalitet etc. har man krav på – hele veien: Statlig, privat, kommunal.

Lovene er å se på som systembeskrivelser, men de konkrete og materielle kravene – hva lovene betyr i praksis – må utarbeides i detalj og det må utarbeides systemer for å følge opp. I dag svinger leveransene fra høyt til lavt, og vi har et stort behov for å spesifisere hva som skal leveres og deretter sørge for at det blir slik i praksis.

Gode, langsomme, innholdsrike, brede diskusjoner må vi få. Håndbøker må utarbeides, opplæring, oppfølging må bedres – nivået må opp. Samarbeid er løsningen – integrasjon mellom partene, bort med valgfanene.

Sykehuspolitikk – igjen

onsdag, mars 2nd, 2011

Sykehusene er statlige. Stortinget bestemmer lover og regler samt budsjetter. Dette gir demokratisk kontroll med sykehusene.

Ledelsen i sykehusene driver sykehusene, styrene skal sørge for god drift i forhold til sykehusenes formål, budsjett, bestemmelser. Her bør sitte folk som er trukket inn i kraft av sin egen kompetanse eller rolle. Ansatte må f.eks. ha representanter i styret. Det vil være på samme måte som man gjør det i et aksjeselskap. Styret som er ministeren bør vise takt og kløkt ved inngrep/overstyring av styrene.

Det bør i tillegg etableres pasientråd med lovhjemlet autoritet for å sikre lokal forankring, tilfredse pasienter.

Å pøse på med lokale politikere av alle slag i styrene skaper bare forvirring – de har ingen rolle her! De politiske partiene bør henvises til vanlige politiske prosesser for å få gjort det de ønsker – det går sikkert bra. Snarveier via helseforetakenes styrer er ikke tilrådelig.

Nå har vi kaos fordi alt blandes sammen. Rollene må nå klargjøres – befolkes – spilles. Disiplin – ja, hvorfor ikke litt av det også?

Nytt ustyr: PET/CTscanners gir bedre resultater

onsdag, mars 2nd, 2011

Aleris i Oslo reklamerer nå for sitt PET/CT senter. Dette gjelder først og fremst kreftutredning, men er lovende også for Alzheimer og hjertesyldommer.

Helse Vest har 1 PET scanner og Oslo Universitetsykehus har 3 PET scannere.

Dette utstyret måler metabolismen i kroppen – prosessene i kroppen – og gir et tredimensjonalt bilde av det som foregår – nærmere bestemt hvordan sukker brukes i kroppen din. Man får et spesielt sukker som er radioaktivt – lav dosering – og så måles sukkerforbrenningen i kroppen. Det radioaktive sukkeret avgir gammastråler som registreres med kameraer i et tredimensjonalt bilde. Radioaktiviteten er lav og brytes fort ned.

Dette utstyret er kostbart å skaffe og bruke, men vil kunne gi kreftbehandlingen et nytt framskritt. Metoden er ennå fersk og det er behov for ressurser til forskning også.

Oslo og Bergen ser ut til å være godt forsynt i en innledende fase, og et enkelt spørsmål vil nå være: Når får resten av landet tilgang på disse tjenestene? Er det best å sentralisere f. eks. i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø?

Avklaringer ventes fra ledelsen i helseforetakene – dette må alle få tilgang til. (Kjære politikere hold dere unna for dette må løses av helseforetakenes ledelse hvis dere sørger for greie budsjettrammer)

Så!