Politikerne kvier seg for å spesifisere hva et lokalsykehus er, alders- og sykehjem er i vinden på grunn av ulovligheter, samhandlingsreformen er et ubeskrevet blad med gode intensjoner, kvaliteten på mange tjenester er usikker – ref. undersøkelse om høy risiko innen kreftbehandling, kreativ praksis innen registrering har forekommet, pasientsikkerheten er i fokus ut fra at den må bedres. Det er mange løse ender i norsk helsevesen.
Et hovedproblem er at debattene er for smale, for korte – vi snakker ikke sammen lenge nok så vi kan bli forente om en løsning. Politikerne er de store synderne med sine agendaer for gjenvalg, sitt popularitetsjag.
Er dette egentlig noe som burde vært holdt utenfor politikken ved at vi får en faglig og pasientstyrt ordning som administreres som en stiftelse, et varig system som skal utvikles kontinuerlig i dialog mellom brede lag av folket og administrasjon, fagfolk? Politikerne bør løftes opp til et høyere nivå der man legger opp store linjer. Politikerne i dag monopoliserer dessuten debatten ut fra sin spinning og mediestyring, sine taktikker.
Samtidig er det vanskelig å snakke høyt om moralske og etiske sider ved behandling. Vanskelige spørsmål finnes rundt hva tilstrekkelig behandling er, avslutning av livet, abort, medisinering etc. Mange diskusjoner blir svært vanskelige fordi man bl.a. møter fagfolk og representanter for religionene som har kategoriske holdninger til noen viktige spørsmål.
Med bakgrunn i de enorme forandringene vi ser må helsevesenet inn i en kontinuerlig og bred samfunnsdebatt om hva som er ønskelig, en prosess som ikke skal henge på 4-årige valg-sykluser.
En moderne måte å løse dette på er nettfora der man oppmuntrer til meningsutveksling, en annen er at ansatte i i helsevesenet kan få bli mer åpne om sine meninger, bedre interne meldesystemer, bedre målinger på alle områder, og kanskje en presse som følger opp vanskelige ting.
Mest av alt trenger vi en beskrivelse av hva vi skal kunne få i helsevesenet – en detaljert beskrivelse av helsevesenets leveranser og tjenester. Hvordan skal man bli møtt, hvilken informasjon, konsultasjon, behandling, lokaliteter, aktiviteter, sikkerhet, kvalitet etc. har man krav på – hele veien: Statlig, privat, kommunal.
Lovene er å se på som systembeskrivelser, men de konkrete og materielle kravene – hva lovene betyr i praksis – må utarbeides i detalj og det må utarbeides systemer for å følge opp. I dag svinger leveransene fra høyt til lavt, og vi har et stort behov for å spesifisere hva som skal leveres og deretter sørge for at det blir slik i praksis.
Gode, langsomme, innholdsrike, brede diskusjoner må vi få. Håndbøker må utarbeides, opplæring, oppfølging må bedres – nivået må opp. Samarbeid er løsningen – integrasjon mellom partene, bort med valgfanene.