Archive for februar, 2011

Ernæringsråd er på plass

onsdag, februar 2nd, 2011

Ved litteraturstudier (!) er man nå kommet fram til hva som er anbefalt ernæring i Norge. Rådene ser ut til å bli godt mottatt, men det skurrer litt hos mange gamle aktivister med egen kunnskap og meninger.

En kommentar er at det er jo rart at man har lest seg fram til dette – det er verdens mening om ernæring som nå er blitt norske ernæringsråd.

“Statens råd for ernæring” er nå blitt “Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet SEF”. Nettsiden er foreløpig under utvikling, men Forbrukerrådet har en link: SEF

Det skjer ting – ernæring og fysisk aktivitet er nå koblet sammen i SEF – dette passer jo bra inn i helsereformen. Vi må vel nå få noen råd for fysisk aktivitet også – slik at samordningsreformen får et faglig grunnlag. De som skal forvalte dette må jo ha et faglig ståsted.

Den menneskelige metabolisme kan jo ikke akkurat leses som en åpen bok – her må man være ydmyk. Tester av mat er jo notorisk vanskelige å gjennomføre – de fleste mennesker spiser mye forskjellig hele tiden og samtidig, og effekten av enkelt-produkter kan være vanskelig å få fram.

All menneskelig kunnskap må revideres – hele tiden – det blir en utfordring i denne saken også. Å lese dokumenter er sikkert nyttig, men vi må vel også utvikle egne meninger etterhvert?

Og vår kjepphest: Hør på folks meninger og erfaringer og vis dem respekt – byråkrater skal  i hvertfall passe seg – vet de egentlig noe særlig mer enn oss andre? Salige er de ydmyke for de skal finne sannheten etterhvert.

Tør noen begynne på rådene om fysisk aktivitet nå da?

Nærhet og trygghet i utformingen av sykehusstrukturen i Norge

tirsdag, februar 1st, 2011

Helsedirektør Karl Evang ville ha et moderne “sundhetsvesen”. Debatten om sykehustrukturen har aldri stilnet i Norge – vi har slåss om dette i titalls år.

Sterke byråkrater, sterke sentralpolitikere med overkjøringsambisjoner, sterke lokalpolitikere har alle holdt på å herje med helsevesenet gjennom stadige endringer.

En annen viktig grunn til  endringene er den voldsomme utviklingen i behandlingsbehov, teknologi, metoder etc. som vi  har sett. Dette vil utvilsomt fortsette.

Vi må vekke til live en tredje gruppe i dette bildet: pasientene – dvs. oss alle. Det er en meget kompleks gruppe. Pasientene må ta til orde – ikke som politikere eller velgere, men som potensielle pasienter – og si hvor skapet skal stå. Det er tross alt dette det dreier seg om: tilfredse pasienter.

Det er vel og bra at vi har politikere og byråkrater som arbeider for saken. De arbeider for oss, men de glemmer ofte at dette er uhyre komplekse problemstillinger og at nærhet og trygghet er sentrale komponenter i all behandling. Denne dimensjonen er nesten utelatt i dagens debatt, og den følger ikke partiskillelinjene. Den er også “evig” i den forstand at den alltid er der når endringene  som må til skal gjennomføres.

Vi ser nå at det er etablert en tverrpolitisk folkebevegelse, folk demonstrerer og går i fakkeltog. Det er grunnleggende behov vi snakker om.

Politikerne av alle partier gjør det verre ved å være uklare – ofte kan man tro at de arbeider for seg selv, har egne agendaer eller driver valgkamp.

Vi må nå finne en ny systematisk måte å få tak i folkemeningen på  – det må undersøkes og spørres mye bredere og videre enn det vi er vant til, horisonten i arbeidet må bli lengre. Utvikling av helsevesent er ikke egnet for kortsiktig partipolitikk – det gjelder å ha et moderne “sundhetsvesen” – hele tiden og ikke bare etter reformene.

Vi hører alt for lite på hverandre i denne saken.

Innholdet i et lokalsykehus

tirsdag, februar 1st, 2011

Legeforening har for lenge siden sagt at man må sette opp en liste over hva et lokalsykehus skal være.

Nå kommer Lærdal Sp på banen også – regjeringspartiet. Forslaget er:

Hele døgnet skal det finnes:

  • Forsterket fødestue med akuttberedskap
  • Medisinsk avdeling med akuttberedskap
  • Ortopediavdeling med akuttberedskap og rehabilitering
  • Overvåkingsavdeling
  • Anestesi, blodbank, røntgen, laboratorium
  • Polikliniske tjenester
  • Kjøkken, teknisk avdeling
  • Ambulansetjeneste

Lokalmedisinsk senter må komme i tillegg.

Dette ser ut som en grei liste – ministeren bør ta i mot forslaget og bruke det videre – hun må jo komme med noe hun også – i hvert fall til Nasjonal Helseplan til våren (2011).

Å føde i Norge

tirsdag, februar 1st, 2011

Statistikk viser at det fødes ca. 52.000 barn i Norge hvert år. Med pro rata regning betyr dette at det fødes ca. 6500 barn i Oslo hvert år, i Lærdal ca. 25 barn og med omliggende nærkommuner blir det ca. 100 i året,  osv. Dette kan regnes ut for hele landet. Selvsagt: der det er lite folk blir det få fødsler. I de fleste byene blir alle sendt til sykehus for å føde. Det oppleves som trygt.

Det rulles nå ut et nytt fødselsregime. Det er satt opp kriterier, det vurderes både sånn og sånn. Det omorganiseres nå for at “systemet” skal falle på plass. Dette er nå i gang.

Det ser ut som om dette er basert på fødsler alene – å føde er isolert fra annnen aktivitet – det organiseres i distriktene et fødetilbud som ikke henger sammen med sykehusene for det er tydeligvis en annen skål.

Vi kan ikke bygge et fødselstilbud uten at akuttberedskapen er med i vurderingen. Tryggheten blir nå kraftig redusert, og hvis noe skulle skje er det liten hjelp å få. Den ligger 3 timer unna på ett “fett” sykehus med stor faglig styrke – der.

Det oppstår nå store forskjeller i tilbudet – folk i distriktene må til fødeinstitusjon – byfolk kan reise på sykehuset. I distriktene er det ofte svært langt til sykehus – 2.5 til 3.5 timer i bil har vært nevnt.

Tenkingen rundt dette må endres. Sykehustilbud og fødetilbud må sees i sammenheng – fødeinstitusjoner er vel og bra, kvaliteten er god, men sykehusets plass i beredskapen må være med i regnestykket.

Helheten svekkes ytterligere ved at sykehus skal være store og få. Skjematenkingen råder: Fagmiljøene blir da sterke, men de finnes ikke alltid der folk er  – pasienten må transporteres lange veier for å komme til disse sterke miljøene. Det kan skje mye på veien dit – risikoen er å se på som høy. “Føde i veikanten” syndromet blir stadig nevnt – det går jo som regel bra, men ikke alltid. Vi kan ikke ha det slik at hendelser med lav frekvens kan oversees – vi er alle mennesker med de samme rettigheter. Norge er et land med spredt bosetting – det liker vi og det skal vi fortsette med. Sykehusstrukturen må avspeile det.

Lokalsykehusene plass er viktig, politikerne skygger banen, brukerne blir ikke hørt, byråkratiet durer på slik at budsjettet balanserer. Det synes nå som den egentlige oppgaven for sykehusets administrasjon er å få budsjettet til å gå i hop – punktum.

Dette er svakt – i verdens rikeste land.