Pasientilfredshet

Folk i Oslo blir sendt til Ahus og Bærum for å føde. Det klages, for man vil føde i nærmiljøet. De store sykehusene i Oslo er jo også de beste, hevdes det.

Man kan med god grunn klage når man uventet blir sendt til et annet sykehus enn det man har gjort avtale med. Folk må ha trygghet for hva som skal skje – det blir stressende når folk sendes uventet avgårde på dårlige tidsmarginer. Dette er dårlig planlegging.

Men på generelt grunnlag må det sies at å planlegge for best mulig bruk av tre nærliggende sykehus er god praksis. Det må vi gjøre.

Fra sentrum av Oslo og til begge disse sykehusene er det ca. 2 mil, og det tar ca. 20 minutter å kjøre. Når man vet hvor man skal må det være greitt at sykehus administrasjonen planlegger balansert bruk av fødeavdelingene. Da slipper man å bygge overkapasitet noe sted.

I store deler av landet vårt er situasjonen en helt annen – det er langt til sykehuset – det ene. Det lokale tilbudet er fødeinstitusjoner som på generelt grunnlag ser ut til å fungere bra. Dersom situasjonen krever det og man må til sykehus for å føde er det for langt å bli sendt ut på transport-etapper som tar 3-4 timer. Derfor er det svært negativt at lokalsykehus planlegges nedlagt.

Alle har de samme rettigheter i vårt helsevesen, og vi må bruke tilgjengelige ressurser på en samlet best mulig måte. Da må vi noen ganger finne oss i at adminstrasjonen disponerer ut fra et helhetlig syn på hva som er best – for alle. Det må være helt greitt å gjøre det når sykehusene ligger 20 minutter fra hverandre.

Temaet må åpent belyses – hva er det vi ønsker, hva er det mulig å få til. Kost/nytte diskusjonen må også gjøres gjeldende i Oslo.

Et annet spørsmål er hvor langt man skal gå med påstander om at sykehusene i Oslo er best og har de beste leger. Kverulanten Georg Johannessen mente jo at Oslo burde hete Norge. Da blir det helt rett: Norge har de beste sykehusene og de beste legene.

Eller?

Det er viktige tider for norsk helsevesen. Det er ikke lett å få tak på hva som foregår – mediene er ikke systematiske eller grundige, de politiske agendaer går foran alt. Det er synd, for intensjonen må være å etablere et varig og bærekraftig helsevesen som kan følge mange typer utvikling: behov, ønsker, faglig utvikling, demografi, teknologi etc..

Det kan lett være at dette er en sak som er større enn partipolitikken, at kompleksiteten er større enn politikerne makter å ta inn over seg. De og vi bør derfor bruke lang tid på dette og lytte vidt og bredt. Det må skapes ro og tillit, man må kunne bli hørt.

Kanskje det viktigste som er kommet opp er samhandling: Hvordan kan vi få en helhetlig behandling av pasienten, få aktørene integrert og effektivisert, få helseforebygging gjennom fysisk aktivitet og ernæring konkret på dagsorden, sørge for et dynamisk og innovativt system. Vi ønsker  – nå som før – “et moderne sundhetsapparat”.

Samhandling må starte med pasienten og hennes fastlege. Det må etableres dialog på dette helt sentrale punkt, fastlegens “arbeidsgiver” kommunen må inn i bildet, kommunale helsetjenester må ligge i bunn, prinsippene for helhetlig behandling må etableres. I tillegg til medisin må nye områder som fysisk aktivitet, ernæring og diett tas opp og en form for kravspesifikasjon må lages. Psykisk helsevern er også  en viktig del av dette.

Hva skal fastlegen gjøre “i den nye tid” i forhold til samhandling? Skal kommunen ha nye funksjoner? Skal andre aktører trekkes inn? Hva blir det faglige og formelle grunnlaget for fysisk aktivitet, ernæring?   Skal man slippe inn private aktører? Hvem skal betale hva?

Dette er grunnleggende spørsmål som bør taes først. Nå går alt rundt og rundt – la oss prøve å starte med primærfunksjonen og få opp et bilde av hva den skal være.

Å være på sykehus er krevende. Man er syk, man blir stresset og urolig og kanskje redd. Mye er usikkert og man vet ikke om det går bra. Det er ofte en forutsetning å ha sine nærmeste hos seg.

Moderne sykehus fremstår nå i økende grad som fabrikker som ligger langt fra der man bor. Man kjenner sjelden noen av de som jobber der. Pasienten er en gjenstand, faglige kriterier er overordnet, fart og effektivitet er nøkkelord. Man kan lett risikere fremmedgjøring i slike miljøer. Ytterligere sentralisering er ønsket av mange fagfolk og byråkrater – faget står da sterkere, og da blir det jo også lettere når man har flere jobber.

Muligheten for en “second opinion” er i praksis tatt bort, fritt sykehusvalg står for mange typer behandling som en skrivebordsbestemmelse. Man blir kjørt inn i en behandling, deretter skal man ut. Rutiner må følges, sykehuset får betalt pr. stk. pasient. Mange pasienter, mange penger.

Arbeidskraften er deltidsjobbere, de har stillinger både her og der, det kan bli vanskelig å holde fokus på det som foregår der man er, for man skal jo et annet sted snart. Det er sjelden de samme personene som behandler deg i et forløp, det er heller ikke utpekt en koordinator eller ansvarlig for forløpet til pasienten. Man må hele tiden gjøre seg kjent med nye behandlere. Datasystemene er ofte dårlige, man må printe noe og ta det med seg og skrive det inn et annet sted, det er ikke alt som er registrert på pasienten.

Liggetiden skal ned, man skal være dagpasient hvis det i det hele tatt er mulig, og pasienter legges inn igjen fordi ny behandling trengs. Mange legges inn flere ganger, både fordi behandlingen ikke ga resultat, og særlig hvis man har flere lidelser som må ordnes med mellomrom. Bor man litt unna sykehuset er det bussing fram og tilbake – det er vel snart Norges største busselskaper det er tale om. Pasientenes tidsbruk er enorm med dette systemet.

Sykehusinfeksjoner florerer, renhold er mangelfullt, det er årlig dødsfall som følge av dette.

Analyser og tall for dette finnes, det finnes også meldesystemer, men bruken av disse er på et minimumsnivå.

Organisasjon, lokalisering, personell endres i en evig runddans, og ingenting får tid til å sette seg.

I fremtiden skal lokalsykehusene legges ned, og for folk i distiktene blir det tale om 3-4 timer til nærmeste sykehus. Dette er altfor lang tid. De pårørende vil da ofte i praksis ikke være hos pasienten – det blir ganske umulig. Har noen forresten tenkt over at man kan kjøre fra Lærdal til Oslo på 3-4 timer, en ambulanse klarer det på ned mot tre timer. Hvorfor da kjøre til Førde? Sykehusene i Oslo er jo bedre enn Førde fordi de er større?

Det som er beskrevet overfor skal ikke være slik – det er ikke Norge verdig. Mange har slike historier. Våre politikere og administratorer har ført oss opp i dette.