Pasientilfredshet

Nå må vi få noe system i sakene her: lokalsykehusene over hele landet er oppe til debatt. Prosessene rund plassering og funksjoner er mildt sagt kaotiske. Noen steder bygges det nytt, andre steder skal det bort.

Nasjonal helseplan 2007 – 2010  – datert 6.10.2006 – viser veien videre:

“Hovedoppgaven til lokalsykehus skal være knyttet til de store sykdomsgrupper, eldre og kronisk syke der også samhandling med pasientens bostedskommuner er særlig viktig”

Videre kan vi finne:

“Arbeidet med Nasjonal helseplan er prosjektorganisert i Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet har lagt opp til en omfattende dialog med sentrale interessentgrupper (landets fylkeskommuner og kommuner, KS, brukerorganisasjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner etc).”

Nå er vi inne i slutten av 2010, og det skal snart komme ny plan for 2011 -2015. (Det blir visst 5 år denne gangen)

Hva er status på denne – hva foregår – hvem er med?

Snart er det jul og så er det 2011. Er det kontroll på framdriften? Det arbeides på overtid nå. Arbeiderpartiet har møter om saken – er det mulig å få vite noe – delta i debatten – eller skal alt dette holdes unna en åpen debatt? Høringer? Er det Regjeringen eller departementet som holder i saken?

Kan vi få vite hva helseforetakene holder på med? Skal de ta det rolig til helseplanen er lagt fram?

Hallo Regjering – dere er våre representanter – det er rimelig at vi får være med på diskusjonen – det er vi som har valgt dere.

Nationen skriver:

“Det står i Soria Moria at desentralisert sykehusstruktur er viktig, og det står i samhandlingsreformen at desentralisert sykehusstruktur er viktig for å opprettholde den raske innsatstiden i helsevesenet. Vi forutsetter at de andre regjeringspartiene fortsatt er enige i det.”

Her har de lagt det: Regjeringen fronter framtidens helsetjeneste: Fremtidens helsetjeneste: trygghet for alle

Her er det mye gode intensjoner – bra – og så får vi se til våren hva praksis blir. I mellomtiden skal intet skje – eller?

Saken skal opp i Stortinget til våren (2011).

Hører administrasjonen i Helse Vest etter i det hele tatt? Hvorfor tar de ikke initiativ for å få til noe konstruktivt i forhold til sine brukere? Så slipper ministeren å bli rotet opp i forlegenheter?

Hvem skal delta i beslutninger i helsevesenet? Skal dette være politiske beslutninger, sentraliserte beslutninger fullt ut, eller bredt anlagte høringsrunder der lokalbefolkningen, brukerne er sterk representert? Folkebevegelsen for lokalsjukehusa orker det vi alle burde være med på – kjempe for fornuftige, omforente, akseptable ordninger. Lokalpolitikere, kommunehelsetjeneste, ansatte, brukere, fagfolk skal høres – det som gjøres må være omforent og ha mulighet i seg til å vare.

Folkebevegelsen for lokalsjukehusa har avdekket en tydelig svakhet i vår måte å legge til rette sykehustjenester: Politikk, administrasjon, ansattekrav, brukerønsker, fagvurderinger er ikke samordnet og integrert. Brukerønskene ignoreres når administrasjonen durer på – og politikerne blir forlegne når de ser hva de har stelt til.

Helse Førde durer på – Lærdal og Eid skal nå gjennomgå en skinnoperasjon eller heter det maktøvelse? Stord og Odda skal kanskje inn i samme kverna? Og hvor er Nilsen og Nilssen – styreleder og adm. i Helse Vest – har de gjemt seg?

Nå blir det tur til Oslo for Folkebevegelsen: Bra jobba – det kan komme noe godt ut av dette.

Det er litt stille på overflaten nå. Budsjettet er presentert, det er tid for nye politiske oppgaver.

Det foregår en stor kamp i Norge: kampen om sykehusstrukturen: hvor mange, hva slag, beliggenhet.

Politikerne har skjønt at de ikke blir gjenvalgt hvis de ikke hører etter hva folk sier. Samtidig er det mange agendaer som skal spilles ut, og forhåpentligvis forenes.

De som er ansvarlige for driften legger fram sine isolerte kostnadsplaner, og møter massiv motstand hver gang. De har satt seg selv på sidelinjen. Sentrale byråkrater og fagfolk fremhever styrken i sentraliserte miljøer, men det er jo ikke det det dreier seg om.

Folk flest er opptatt av nærhet, trygghet, tilgjengelighet for viktige ting som fødsler og akuttberedskap.

Vi må nå finne ut hvilke prosesser vi skal ha rundt lokalisering av sykehus: etablering, nedlegging, funksjoner, kriterier. Hvem skal delta i arbeidet: lokalbefolkningen – vi har alle et lokalmiljø – , fagfolk lokalt og sentralt, lokale politikere, sentrale politikere, byråkrater, administatorer.

Dette er ikke enkelt fordi man har rotet det til, og glemt sine roller og de roller andre har. Spesielt gjelder dette sentrale politikere.

Det er lokalbefolkningens behov og ønsker det må bygges på. Sentralisering betyr at man må bort fra sitt lokalmiljø når man er syk, og det føles utrygt. Syke mennesker tåler mindre enn friske, er reddere enn friske, man har dårlig tid i akuttsituasjoner.

Dette er egentlig enkelt: Det skal finnes sykehus der det er behov for det. Vi kan selvsagt ikke ha et sykehus i hver bydel eller bygd. La oss si – som et utgangspunkt for tilrettelegging – at det som hovedregel skal finnes lege innen en halvtime og sykehus innen en time reisetid – på landeveien – fra der du bor. La oss se hvor nær en slik tanke vi kan realisere praksis. Budsjettene, kriteriene settes av politikerne – sentrale og lokale – så setter leverandørene i form av sykehus administrasjonen, fagfolk i et samarbeid med lokalbefolkningen i gang et  dialogarbeid i regionen for å få fram behov og ønsker. Dette bør være prosesser som går over lang tid, tar hensyn til lokal og regional utvikling, og som i alt vesentlig er fag og behovstyrt. Høringer bør være en viktig del av prosessen. Det sentrale element er forbrukerens – pasientens – ønsker og behov.

Det blir nå spennende å se hva som skjer: Dialog eller overkjøring, budsjetter eller pasientbehov? Hvem starter ballet? Måtte sykehusaksjonene lykkes – de gjør et godt arbeid for oss alle.

Den tekniske utviklingen går så det suser. Nettløsninger, skjermer til å trykke på av mange slag, måleinstrumenter med kommunikasjon, logge/varsleutstyr i alle varianter, kobling mot PCen din, mail etc….

Mange pasienter kan nå teknisk sett få stor del av sin pleie hjemme. Det vil kunne oppleves som positivt for de pleiede, de pårørende og pleietjenesten. Hjem, kjære hjem!

Det vi trenger nå for å få snøballen til å rulle er en beskrivelse av viktige telemedisinske forhold sett fra en pleiets/pasients synspunkt.

Her kan nevnes fritt valg av løsninger, uavhengighet, mulighet for god sosial funksjon, oversikt over alle tiltak man er med på, informasjon om og tilgang på alle personlige data, evt. også mulighet til å fjerne data, innsyn i de forretningsmessige sidene av pleien, resultatvurdering, etablering av et langsiktig kvalitetssystem med gode indikatorer og kriterier for kvalitet.

Andre land er i gang – land oss se hva de har gjort, lære og så gjør vi det og. Stortinget bør dette ned en hurtigarbeidende gruppe nå og så har vi en første versjon av en forskrift klar før jul. Kjapt – hva? Så kan helseforetakene rulle ut løsningene i samarbeide med de pleiede/pasientene.

Framtiden er her allerede.