I Norge har vi fire statlige helseforetak med hvert sitt styre og administrasjon. Under seg har disse flere region- og lokalsykehus. Det er ingen administrativ/faglig overbygning over disse foretakene. Departementet har en ekspedisjonssjef på saken.
Vi har en del institusjoner som server og følger med på hva som foregår, driver utvikling etc.: Helsedirektorat, Helsetilsyn etc.
Det er fritt sykehusvalg i Norge. Det kjøpes også tjenester hos private sykehus.
Budsjettunderskuddene har for noen vært store – og er store.
Det finnes en rekke styrende dokumenter som forteller oss hvordan dette systemet henger sammen, oppgaver, plikter etc.
I tillegg til dette har kommunene ansvar for fastlegeordningen og en rekke omsorgstjenester.
Systemet er stort og komplisert. Utviklingen går i rivende fart rundt oss: ny kompetanse, ny teknologi, nye pasientkrav, osv…
Det er i praksis helseministeren som er leder for Helse-Norge, og som leder 4 separate helseforetak – hver for seg. Helseministeren skifter stadig – det er ingen kontinuitet i å være helseminister. Ingen helseminister får sitte så lenge at vedkommende kan være administrator og følge opp sine lovnader. Ministeren skal jo også være politiker og har vel egentlig nok med det.
Stortinget – eller Regjeringen som det er blitt til nå – vedtar melding etter melding vedr. helsevesenet. Vi har en nasjonal helseplan 2007-2010 som ble vedtatt i 2005, vi har en melding om samhandling som er vedtatt i år osv. Det snakkes om ambisjonsnivå, LEON-prinsippet. Dette realiseres ikke, og det finnes en rekke problemstillinger som er vid åpne. Det er nok å nevne lokalsykehusene.
Det går likevel fremover fordi det finnes mye bra mennesker i systemet, faglig sterke, interesserte, våkne, erfarne, ansvarsfulle, samt pasienter som har erfaringer å dele.
I det siste har vi fått se en rekke svakheter: triksing med journaler, ikke-autoriserte operasjoner, manglende kvalifikasjonskontroll, kreftarbeid med over-risiko, manglende e-tiltak, skremmende enkeltsaker.
Det gjentas at vi har et godt helsevesen, og i hovedsak er det riktig, og det har de fleste andre land også. Euro Health Consumer Index 2009 plasserer oss på 10. plass i Europa!
Vi har et stort problem i Norge i forbindelse med helsevesenet og det er at det er helseministeren som er sjef. Det går ikke. Det hele blir for kortsiktig, politisk styrt og man er ute av stand til å følge med faglig, adminstrativt og i forhold til pasientilfredshet. Det gjøres endringer som ikke følges opp, en rekke ting gjøres ikke i det hele tatt. Politikerne har herset med helsevesenet lenge, og det politiske grepet holdes helt ned på lokalsykehusnivå. Vi holder på å spille oss ned en divisjon.
I oljebransjen har vi et Statoil med tyngde og selvstendighet – vi bør få noe lignende i helsevesenet i form av en faglig/økonomisk sterk administrasjon. Vi er f.eks. nå en sinke på elektronisk samhandling – dette er klart en adminstrativ oppgave som kan løses helt uten politisk involvering. Det gjør jo alle bra firmaer.
Få politikerne opp et nivå – få inn noen som får lov å ta seg av helsevesenet langsiktig, faglig sterkt og slik at pasientene blir tilfreds. Forretningsmodellene må også klargjøres.
Hva med å hindre nedrykk, f.eks komme opp på 9. plass til neste år?