Archive for juli, 2010

Er alle aktørene i helsevesenet i elitedivisjonen?

torsdag, juli 29th, 2010

Pasientverktøy trengs i Norge: Hvor får jeg best behandling – dit vil jeg.

I mange land foregår det nå uavhengig eller kommersiell rangering av leger, sykehus, alders/pleiehjem, tannleger, medisiner. Det finnes flere aktører som rangerer tjenestene på en profesjonell, sporbar, transparent, sertifisert måte.

Du kan få vite hvem som:

  • yter de beste tjenestene i forhold til anbefalt behandling
  • følger reningslinjer for infeksjoner
  • har de beste resultatene av behandling
  • har de mest tilfredse pasientene
  • har best psykisk oppfølging
  • har personell med alle sertifikater og godkjenninger i orden
  • har de beste overlevelsestall
  • har færrest tilbakefall etter behandling
  • har færrest pasientskader
  • etc.: her er mange muligheter for informasjon

Dette kan være nyttig informasjon for pasienter, men vurdering av slike tall er ikke vanlige eller forekommer ikke i Norge. Vi må komme forbi det stadium at ventetid på operasjon er det vi vurderer ved fritt sykehusvalg.

Videre må vi som pasienter være tvilende til å godta tall som tjenesteleverandøren har levert – vi må forlange uavhengihet, sertifisering, f.eks. ved Veritas el. lign.

Vil du bryte med fastlegen pga. dårlig kvalitet? Vil du vite hvor det beste kreftsykehuset er? Hvem fikser diabetes best? Hvem bør skifte knærne dine?

Mange spørsmål kan være aktuelle for en pasient, så la oss ta utfordringen og begynne å tenke kvalitet, og la det bli konsekvenser av det.

Eksempel fra USA:  Consumer Health Ratings, HealthGrades

Hvem vil ta utfordringen her: en nettjeneste med rangeringer, oversikter, informasjon, søkbarhet?

Omkamp om helseorganisering

torsdag, juli 29th, 2010

SV antyder omkamp om organiseringen av helsevesenet. Helseforetakene skal bort.

Det som må bort er kortsiktig politisk tenking om helsevesenet. Vi må få bort politikernes spill, vi må redusere politikernes administrative innflytelse på driften av sykehusene. Helseministeren er i dag i praksis generaldirektør for sykehusene, og blander seg inn i alt over hodet på de som er satt til å lede driften, nemlig helseforetakenes ledelse. Politikerne bør tvinges til å gå den tunge veien via lover, forskrifter, budsjett.

Norsk helsevesen har mange utfordringer. Begynn med å kjøre hardt på budsjettdisiplin, lederansvar, oppfylling av plikter gitt i lover, få organisering til å fungere ut fra det systemet som er vedtatt. Hvis dette ikke er mulig, så får politikerne justere kursen – via lover, forskrifter, budsjett.

Hvorfor skal man hele tiden omorganisere? Det umuliggjør oppfølging av budsjett og ansvar, forstyrrer de ansatte og pasientene i stor grad, og reduserer utviklingstakten i adminstrative forhold betydelig.

Et forslag til politikerne: Gi samhandlingsreformen reelt innhold – det vil alle sette pris på.

Gode data om helse – bedre helse

torsdag, juli 29th, 2010

Det er ønskelig å forbedre helsesituasjonen i Norge – vi har for mange syke, tallene øker, det foregår utvikling som vi ikke vet nok om. Helsebudsjettet er også stramt.

Det antas at situasjonen kan bedres dersom vi får bedre innsikt i sykdomsbildet, kvaliteten på behandling og faktorer som spiller inn. Vi skal drive forebyggende helsearbeid og ønsker å gi best mulig behandling med godt  resultat og der feilbehandling og tilbakefall minimaliseres. Vi skal være innovative ved å introdusere nye metoder.

For å få dette til må vi ha informasjon om tilstand og utvikling: både historiske data, ferske data som er lette å bruke. Vi har slike data i helseregistre av mange slag. Mest kjent er kanskje Kreftregisteret, men vi har ni sentrale registre. Lokale registre finnes også, men nytten er begrenset til lokale forhold – helheten sees ikke. Vi har også nasjonale data om feilbehandling i NPE via erstatningssaker.

Nå ønskes en utvikling – Helseregisterloven ønskes endret – se rapport “Gode helseregistre – bedre helse” fra Folkehelseinstituttet. Man ser for seg et nasjonalt Helseregisterprosjekt for samordning og modernisering. Våre data er nå mangelfulle, lite brukervennlige samt at vi holder på å sakke akterut i forhold til registrering, bruk og teknologi.

Vi bør utvilsomt ha data som er landsdekkende, koblingsbare internasjonalt, geografiske, etniske, kjønn, sykdomsklassifisering, behandling, resultat, langtidsvirkning, kvalitet. Faktorer som livsstil, aldring, kjemikaliebruk, elektromagnetisk stråling, ernæring etc. omtales stadig, men vi har lite data.

Et eksempel som har fått oppmerksomhet i USA er å henta data om din sykdom i et register og få kontakt med andre som har lignende sykdom. Dette er kontroversielt, men  kan utvilsomt være nyttig for noen.

Det er åpenbart at data må registreres for den enkelte da det er nødvendig i behandlingssammenheng. Dette må skje uten samtykke. Uttrekk fra pasientjournaler må videre kunne overføres til databaser og danne grunnlag for helseregistre. Mekanismer for personvern må kunne løses som en del av dette.

Men så bryter debatten løs, og hovedtemaene blir samtykke for registrering, personvern og datasikkerhet – det hele ser ut til å stoppe der. Politikken overtar og fagfolkene fortviler.

Vi trenger åpenbart gode nasjonale registre med moderne teknologi, men vi må ta oss tid til å skape konsensus og unngå å skape fronter.

Hva med bred informasjon til publikum, meningsmålinger, undersøkelser – saklig informasjon rydder veien, men tar noe tid. Vi bør koste på oss det. Fremtiden er hel-elektronisk – det blir svært lett å gjøre dette – la oss etablere gode prinsipper nå.

Palliativ eller lindrende behandling

onsdag, juli 21st, 2010

Det er internasjonal interesse for temaer vedrørende avslutning av livet – hvordan man dør, enten det skjer på sykehus, hjemme, på hospice eller på spesielle institusjoner hvor man kan ta sitt liv, noe som er tillatt i noen land.

Mange land arbeider bevisst og godt med disse problemstillingene, og prosjekter i Afrika har fått en del oppmerksomhet. I Norge er interessen økende.

Det er vanskelig å dø – både fysisk og psykisk. Det er også en belastning for de pårørende, og vanskelig for helsepersonellet, samt at det vi gjør påkaller oppmerksomhet fra mange hold: religiøst, moralsk.

Men døden kommer til alle, og det er viktig å klargjøre hva som gjelder for norsk helsevesen i forhold til mennesker som skal avslutte livet. Dette dreier seg om død som følge av aldring, sykdom, ulykker og andre hendelser.

Dette er komplekst.

Døden er vanskelig å snakke om og ha et rasjonelt forhold til. Det følger med sterke følelser, smerte, angst, religiøse styringer, moral.

  • Overordnet nasjonal interesse og politikk sier noe om hvordan det tenkes i et land.
  • Helsevesenet skal forlenge liv – her kommer dilemmaer inn hvis man tar opp temaet kontrollert avslutning, termineringsbehandling.
  • Økonomi og prioriteringer kommer inn – det er mye som skal tilgodesees i et helsevesen.
  • Omfattende bruk av smertestillende midler er omstridt, noen forbinder det med misbruk.
  • Kompetanse kan variere eller helt mangle.
  • Avklaring av forventninger og realiteter for de involverte
  • Valg av behandlingsmetoder, inklusiv alternative løsninger
  • Bruk av og tilgang på plasser sykehjem, sykehus, hospicer, hjemme
  • Bruk av frivillige på et svært ressurskrevende område
  • Formell opplæring for personell
  • Forskning og utvikling
  • Internasjonal kontakt
  • Muligheter for valg av løsninger, evt. også grenseoverskridende
  • Organisering, ressurser i kommuner, helseforetak

Norge bør ha et tilnærmet felles system for palliativ behandling.

Mye må avklares: begreper om døden, åpenhet, moralske, religiøse, etiske hindringer, økonomi, personalets valgmuligheter, omfang av behandling når uhelbredelighet er konstatert, tilgang på smerte stillende midler, hvilke rettigheter har pasientene.

Det finnes elementer av en nasjonal politikk her og der, men vi mangler mye. Temaet må opp på agendaen i en fastere form.

Palliative team finnes – det er stor interesse for temaet: Hvordan organiseres utviklingsprosjektet “Palliativ behandling i Norge”?

HR Sør-Øst har et kompetansesenter for lindrende behandling.

Hjemmebesøk – legen kommer hjem til deg

mandag, juli 19th, 2010

I Norge går vi til legen, eventuelt vi blir hentet i ambulanse når det må skje raskt.

Før var det annerledes for da kom legen hjem til deg – det skjer riktignok innimellom nå også. Legevakt finnes som kan sende lege hjem, noen legesentre tilbyr hjemmebesøk. Sengeliggende og funksjonshemmede kan få lege hjem.

Men bør vi steppe opp innsatsen på dette området? Det er mest effektivt at legen reiser rundt, pasientens tid kan disponeres mer effektivt,  det gir ro og trygghet, man kan få gjort en dypere vurdering.

Med en utvidet rolle for fastlegen innen livsstil kan det være fordelaktig at legen kan snakke med pasienten i ro og mak. Legen eller annet helsepersonell kan komme hjem til pasienten, både for akutte situasjoner og i en mer oppfølgende rolle.

Med stadig travlere dager vil helse og velvære måtte bringes ut til boligstrøkene. Vi kan unngå mange sykdommer og kroniske tilstander ved å se hvordan folk lever, legge opp bra diett, få igang trening, og la legen gjøre jevnlige helsesjekker. Gjennom nett-portaler vil vi få nødvendig helseinformasjon, vi kan finne tjenester på alle aktuelle områder, og dette kan gjøres i samråd med legen din.

Helsetjenester bør og kan desentraliseres, all informasjon kan hentes via nettet – legen tar systemet med seg overalt – teknologi brukes. Man kan også tenke seg video-konsultasjoner via Skype eller lignende via PC eller mobile apparater. Spesielt eldre og kroniske syke pasienter vil kunne ha fordel av å redusere antallet legebesøk.

Ideelt sett bør alle pasienter ha et ernærings- og treningsprogram som de følger – mange har det allerede – og som kan gi viktige fordeler for den enkelte og samfunnet.

E-helse er grunnleggende for at slike opplegg skal bli bra – vi snakker for noen om fornyet helse – gjennom bærekraftige systemer.

Ambulerende utstyr og utstyr plassert hos pasienten kan også bli mer vanlig.

Det er ikke nok med fornybar energi – vi ønsker oss fornyet helse også – med hjelp fra en lege som kommer hjem til oss.

Det vil også være aktuelt å foreta hjemmebesøk til mennesker i terminalfasen som vil dø hjemme, og da som del av palliativ behandling i livets siste fase.  Slike palliative team finnes allerede, og med flere eldre vil dette bli mer aktuelt, men det krever tilrettelegging av praktiske løsninger.

Pasientmakt

mandag, juli 19th, 2010

Det norske helsevesenet skal være preget av pasientmakt – eller er vi ikke helt enige på det punktet?

Health Consumer Powerhouse har utredet hvilke land som gir pasienten mest makt eller hvor pasientens mening tillegges størst vekt. (mars 2009).

Norge er på delt 7. plass sammen med Ungarn. Danmark er best, fulgt av Tyskland, Finland/Sveits.

Rapporten bruker 18 indikatorer i 4 kategorier: Pasientrettigheter, informasjon, vurdering av helseteknologi, finansielle insentiver.

Vekting brukes og maks. 1000 poeng kan oppnås. Danmark får 777 poeng, Norge 696.

Norge har forbedringspotensiale på flere områder:

  • fritt sykehusvalg, inklusive grenseoverskridende valg EU
  • pasientens adgang til spesialist er sterkt begrenset
  • pasientorganisasjoner er middels involvert i beslutninger
  • frivillige “screening”-programmer må utvikles videre
  • register over godkjente leger er svakt
  • legmann-tilpasset farmakologi må utvikles videre
  • retten til “second opinion” er begrenset
  • teknologivurderinger med begrenset pasient deltakelse
  • ingen valgfrihet i finansieringsordning

Vi er altså ikke best, men nr. 7.

Så hvor skal forbedringsarbeidet begynne? Individuelle variasjoner  vil prege våre ønsker. Trenger vi en overbyggende uavhengig pasientorganisasjon til å fronte dette arbeidet i Norge?

Utfordringen er åpenbart å få folk til å interessere seg for pasientmakt før vi blir syke. tenk på deg selv – hva mener du, hva kan du om dette?

Har Norge ambisjoner om å bli best på pasientmakt, pasientinnflytelse, pasientdeltakelse, pasientilfredshet, pasientkvalitet?

Mulighetene for gode resultater er alltid best når pasientene er deltakende, informerte og samarbeidsvillige. Da blir også pasientene tilfreds.

Bedre norsk helse gjennom ny fastlege-rolle

torsdag, juli 15th, 2010

Fastlegesystemet fungerer, og fastlegen kjenner sine pasienter. Ved å kalle dem inn til livsstil-sjekk kan hun bli enda bedre kjent med dem – og tjene mer penger. Samtidig kan helsevesenet få mindre å gjøre.

Fastlegene bør gis insentivordninger ved å få sine pasienter til å trene, spise riktig, etablere en god livsstil. Hun/han kaller inn til livsstilsjekk for å finne ut hvordan totaltilstanden er – uten at du er syk – foretar målinger og ut fra det og samtale lages et programfor spising, trening, stressmestring etc. som pasienten sier OK til.

Pasienten gjennomfører programmet – legen får betalt.

Medisinering, evt. vitaminer, trening, ernæring er pillarene i systemet. Fastlegen er prosjektleder og har samarbeidspartnere for det hun ikke gjør selv.

Folk blir sunnere, Norge blir sunnere, helseutgiftene går ned.

La oss sette i gang – få Samhandlingsreformen til å kjøre!

Sykehuskvalitet

torsdag, juli 15th, 2010

Pasienter bør oppleve sykehus som fullt ut trygt. Det bør foretas kontinuerlige målinger av tillit slik at tiltak kan settes inn i tide.

Vi har nå stadige meldinger om feil behandling, rutinesvikt ved innkalling, lovbrudd, NPEs tall viser økende tendens.

Dette er ikke akseptabelt, og viser at standarden ikke er satt, administrasjonen er svak, tilsynet er svakt, oppfølgingen er svak.

Administrasjonen av sykehusene fra toppen er politisk, kortsiktig og alltid svak.

Et bedre styringsregime må bygges opp, driften må profesjonaliseres, forretningsmodeller i forhold til budsjett må gjennomgås. Det må skapes ro slik at de ansatte får tillit til å gjøre det de skal.

Svekket tillit må bygges opp. Hvem bør lede denne jobben?

Det er vanskelig å tro at en politiker kan gjøre dette – det kreves mer fagkunnskap, stabilitet og langsiktighet enn det noen politiker fra noe parti kan gi. En politiker må alltid ta mange hensyn – dette fremmer ikke god drift og langsiktighet.

Pasientilfredshet over grenser: forbruker eller pasientverktøy

onsdag, juli 7th, 2010

Pasienten som forbruker er et tema som er satt på dagsorden i Europa. Pasientens rettigheter og  kvaliteten som oppleves ved behandling får nå økende fokus. Det tas sikte på å utvikle verktøy slik at forbrukerne kan vurdere forholdene.

EU jobber med forbrukerindekser for behandlingen i helsevesenet i de forskjellige land. Man antar at folk vil flytte mer på seg, bli mer bevisste i forhold til helsevesenet der de er eller velger å la seg behandle.

Forbrukermakt eller pasientmakt må styrkes slik at forbrukeren eller pasienten blir en viktig faktor i utviklingen av det fremtidige helsevesenet, og kan presse på for reformer nedenfra. Det er viktig at målingene blir utført av uavhengige instanser – den som skal måles er ikke alltid den rette til å gjøre dette.

Forbrukeren må ha verktøy for å sammenligne helsepolitikk og praksis, se hvilke tjenester som tilbys samt resultater og kvalitet.

Se link: Europeisk Helseindeks

Norske myndigheter  arbeider også med indikatorer for helsevesenet. Et felles verktøy med  mulighet for sammenligninger med andre land hadde vært ønskelig.

WHO har også et arbeid i gang med vurdering av helsekvalitet i verden.

Her må den enkelte engasjere seg – det kan bli din tur en dag.

Norge ligger på en 10. plass i Europa iht. denne målingen for 2009. Vil du la deg behandle av det 10. beste helsevesenet i Europa?

Administrasjonen av helse-foretakene/vesenet

tirsdag, juli 6th, 2010

I Norge har vi fire statlige helseforetak med hvert sitt styre og administrasjon. Under seg har disse flere region- og lokalsykehus. Det er ingen administrativ/faglig overbygning over disse foretakene. Departementet har en ekspedisjonssjef på saken.

Vi har en del institusjoner som server og følger med på hva som foregår, driver utvikling etc.: Helsedirektorat, Helsetilsyn etc.

Det er fritt sykehusvalg i Norge. Det kjøpes også tjenester hos private sykehus.

Budsjettunderskuddene har for noen vært store – og er store.

Det finnes en rekke styrende dokumenter som forteller oss hvordan dette systemet henger sammen, oppgaver, plikter etc.

I tillegg til dette har kommunene ansvar for fastlegeordningen og en rekke omsorgstjenester.

Systemet er stort og komplisert. Utviklingen går i rivende fart rundt oss: ny kompetanse, ny teknologi, nye pasientkrav, osv…

Det er i praksis helseministeren som er leder for Helse-Norge, og som leder 4 separate helseforetak – hver for seg. Helseministeren skifter stadig – det er ingen kontinuitet i å være helseminister. Ingen helseminister får sitte så lenge at vedkommende kan være administrator og følge opp sine lovnader. Ministeren skal jo også være politiker og har vel egentlig nok med det.

Stortinget – eller Regjeringen som det er blitt til nå – vedtar melding etter melding vedr. helsevesenet. Vi har en nasjonal helseplan 2007-2010 som ble vedtatt i 2005, vi har en melding om samhandling som er vedtatt i år osv. Det snakkes om ambisjonsnivå, LEON-prinsippet. Dette realiseres ikke, og det finnes en rekke problemstillinger som er vid åpne. Det er nok å nevne lokalsykehusene.

Det går likevel fremover fordi det finnes mye bra mennesker i systemet, faglig sterke, interesserte, våkne, erfarne, ansvarsfulle, samt pasienter som har erfaringer å dele.

I det siste har vi fått se en rekke svakheter: triksing med journaler, ikke-autoriserte operasjoner, manglende kvalifikasjonskontroll, kreftarbeid med over-risiko, manglende e-tiltak, skremmende enkeltsaker.

Det gjentas at vi har et godt helsevesen, og i hovedsak er det riktig, og det har de fleste andre land også. Euro Health Consumer Index 2009 plasserer oss på 10. plass i Europa!

Vi har et stort problem i Norge i forbindelse med helsevesenet og det er at det er helseministeren som er sjef. Det går ikke. Det hele blir for kortsiktig, politisk styrt og man er ute av stand til å følge med faglig, adminstrativt og i forhold til pasientilfredshet. Det gjøres endringer som ikke følges opp, en rekke ting gjøres ikke i det hele tatt. Politikerne har herset med helsevesenet lenge, og det politiske grepet holdes helt ned på lokalsykehusnivå. Vi holder på å spille oss ned en divisjon.

I oljebransjen har vi et Statoil med tyngde og selvstendighet – vi bør få noe lignende i helsevesenet i form av en faglig/økonomisk sterk administrasjon. Vi er f.eks. nå en sinke på elektronisk samhandling – dette er klart en adminstrativ oppgave som kan løses helt uten politisk involvering. Det gjør jo alle bra firmaer.

Få politikerne opp et nivå – få inn noen som får lov å ta seg av helsevesenet langsiktig, faglig sterkt og slik at pasientene blir tilfreds. Forretningsmodellene må også klargjøres.

Hva med å hindre nedrykk, f.eks komme opp på 9. plass til neste år?