Archive for the ‘Behandling’ Category

Pasientilfredshet over grenser: forbruker eller pasientverktøy

onsdag, juli 7th, 2010

Pasienten som forbruker er et tema som er satt på dagsorden i Europa. Pasientens rettigheter og  kvaliteten som oppleves ved behandling får nå økende fokus. Det tas sikte på å utvikle verktøy slik at forbrukerne kan vurdere forholdene.

EU jobber med forbrukerindekser for behandlingen i helsevesenet i de forskjellige land. Man antar at folk vil flytte mer på seg, bli mer bevisste i forhold til helsevesenet der de er eller velger å la seg behandle.

Forbrukermakt eller pasientmakt må styrkes slik at forbrukeren eller pasienten blir en viktig faktor i utviklingen av det fremtidige helsevesenet, og kan presse på for reformer nedenfra. Det er viktig at målingene blir utført av uavhengige instanser – den som skal måles er ikke alltid den rette til å gjøre dette.

Forbrukeren må ha verktøy for å sammenligne helsepolitikk og praksis, se hvilke tjenester som tilbys samt resultater og kvalitet.

Se link: Europeisk Helseindeks

Norske myndigheter  arbeider også med indikatorer for helsevesenet. Et felles verktøy med  mulighet for sammenligninger med andre land hadde vært ønskelig.

WHO har også et arbeid i gang med vurdering av helsekvalitet i verden.

Her må den enkelte engasjere seg – det kan bli din tur en dag.

Norge ligger på en 10. plass i Europa iht. denne målingen for 2009. Vil du la deg behandle av det 10. beste helsevesenet i Europa?

Fremtidens livsstilsentre

mandag, juli 5th, 2010

Fremtidige helsesentre diskuteres rundt om i verden, og mange ideer utvikles og mange eksperimenter foregår. Det ser ut til at mange ønsker en full integrering av behandling, ernæring, trening i en holistisk ramme hvor også psykiske, spirituelle, mentale forhold kan være med.

Det gamle legekontoret og det gammeldagse sykehuset er på vei ut – det blir for snevert og rettet noe ensidig mot de som er blitt syke. Det jobbes nå mer med ideer og praksis rettet mot forebygging, livsstil, holistiske prinsipper, men integrert med fullt spekter av behandling. Samhandlingsmeldingen rører ved mange av disse temaene:  mer integrasjon, større effektivitet, mer forebygging.

Utgangspunktet er at den enkelte har et mer aktivt forhold til sin livsstil: Hvordan du lever i tiden, ernæring, trening, helheten du har valgt. Målet er å få folk til å beholde god helse lengst mulig, og legge til rette for effektiv og god behandling når man trenger det. Helse skal bygges inn i hverdagen.

Du vil finne kompetente personer på alle disse områder på ditt lokale senter. Du vil kunne få gjort en rekke målinger og vurderinger: helsesjekk, kondisjon og styrke, metabolisme etc. og du vil få råd om hva du bør gjøre. Du er OK, eller du må legge om.

En holistisk ramme er nødvendig – det fysiske og psykiske må spille på lag. Meningen med livet kan også bli et tema, kontakt med religiøse miljøer kan bli en del av det hele. Meditasjon, yoga, spirituelle forhold som folk måtte ønske kan introduseres.

Disse livstilssenterne vil fremstå som moderne, tiltalende og basert på bærekraftige prinsipper. De vil kunne være som et koselig hjem, ha god arkitektur, dyp økologi og tilpasningsevne for å kunne følge den utvikling som vil komme innen kompetanse, teknologi, erfaringer.

Pleie og behandling i hjemmet kan få en renessanse – for mange grupper kan dette være veien å gå – hjelpe folk til å greie seg selv. Personalet på senterne kan ha en ambulerende rolle til hjem, skoler, arbeidsplasser, barnehager.

Nett-teknologi blir en viktig del av det hele: e-journal, e-hub, mail, skyping med din lege/rådgiver. Alle er linka sammen i nett og kan kommunisere og utveksle informasjon.

Sykehusene vil kunne endre karakter som følge av dette: mindre åpen kirurgi, flere dagpasienter, mer distribusjon av medisin hjem til pasienter, mer lokal innsats.

Nye forretningsmodeller må til – dette må gjøres tilgjengelig for alle, det må avklares i hvor stor grad samfunnet skal betale denne aktiviteten.

Kompetansespørsmål og kapasitet må avklares – det kan bli store endringer i forhold til det vi gjør i dag. Opplæring av befolkningen, informasjon blir også viktige punkter.

Mange land har konkrete prosjekter og diskusjoner i gang – vi bør også starte systematiske prosesser for utvikling.

Forventning og virkelighet i behandling

fredag, juni 25th, 2010

Prioriteringer i helsevesenet er nødvendige – sies det. Men dette bør spisses en del. Skal det være prioriteringer innen det lokale sykehus, helseforetakets budsjett eller innen statsbudsjettet? På hvilket nivå skal den enkelte rammes – om det er nødvendig? Hvor åpne og tydelige skal vi være? Skal vi tillate oss å skremme vettet av folk?

Er hovedsaken at vi ikke skal bruke penger på å forlenge livet til de gamle? Hva skal skje med de unge syke som ikke kan bli bra eller de som blir terminalt syke i tidlig alder, men som kan få et fortsatt godt liv med kostbar behandling? Hva med de ressursterke som skal ha ekstraservice?

Ved en viss alder går livet mot slutten – det er store individuelle variasjoner – hjerteklaffene blir tykke og stive, ventilene lukker ikke godt nok, benstrukturen mørner, hodet henger ikke med, lungene er ikke effektive, beina hovner opp – multiorgansvikt er om hjørnet. Hva gjør man så – sørger for en akseptabel utgang med smertekontroll, pustehjelp, trøst,  – høy medisinsk spesialkompetanse og høy etisk standard kreves. Man får be til høyere makter om at man får behandling av gode mennesker som kan sitt fag.

For de “unge” syke må det bli forlengende behandling – atter en gang får man håpe på gode mennesker som kan sitt fag.

Å si til noen – direkte eller indirekte – at din tid er kommet er vanskelig. Å si at det får gå som det vil – du du får nå bare billig behandling – Norge vil ikke betale mer av medisinske grunner – må gjøres med dyp faglig kompetanse. Samfunnet må aldri gi opp noen, men livets praktiske realiteter må fram gjennom kommunikasjon med helsepersonell. Dette er individuelt, komplekst og vi må være romslige. Pasienter må alltid være trygge på at det medisinske er godt ivaretatt, men at man noen ganger møter økonomiske rammer.

Å bruke rene økonomiske argumenter  for å stoppe behandling er uakseptabelt. Økonomien får noen ganger greie seg selv i vår streben etter å hjelpe mennesker.

Teknikken gjør store framskritt. Dette skaper dilemmaer hvis Norge blir en teknisk sinke. Globalisering går sin gang – det er behandling å få mange steder hvis man kan reise og betale.

Uansett må vi alltid ta vare på folk, hjelpe, trøste, støtte helt inn.

Helsedirektør Larsen må si mer og gjøre mer om dette. Utspillene så langt har vært springende, men viser stor interesse for temaet. Det er mye som må hensyntas: utvikling av normer, debattform, formelle sider i form av pasientrettigheter, budsjettrutiner, kommunikasjon med pasienter som ikke får mer, kompetanse hos helsepersonell, , økonomi i helhet og detalj, etikk, rutiner, kvalitet – og mer.

En utredning – en blogg for samlende meningsutveksling – overordnet strategi: Nå må du samle trådene så vi kan få noe å samle oss om.

Samhandlingsreformen – skal det bli noe av den?

torsdag, juni 24th, 2010

Sitat fra Helse- og Omsorgsdepartementets nettside:

Regjeringen etablerte i år en tilskuddsordning der kommuner kunne søke støtte til utbygging av lokalmedisinske sentre og samarbeid om helse- og omsorgstjenester.

Regjeringen har satt av totalt 73 millioner kroner til samhandlingsprosjekter landet rundt. 66,7 millioner kroner blir fordelt nå. Resten blir fordelt senere i år.

111 prosjekter fra nord til sør får nå støtte. Over 300 kommuner er involvert – også på tvers av fylkesgrenser.

Tilskuddsordningen har vakt stort engasjement, og det har kommet inn mange søknader.

– Dette viser med all tydelighet at interessen for samhandlingsreformen er stor, og at mange ser at den både er nødvendig og riktig, sier Strøm-Erichsen og Navarsete.
Samhandlingsreformen skal bidra til at helsevesenet kan møte den store og gledelige økningen i levetiden i Norge. Med en langt eldre befolkning vil helsevesenet vårt settes på helt nye prøver.

– Vi kan sikre et godt helsevesen for alle om vi skaper et helsevesen som forebygger sykdom, oppdager sykdom og dermed bidrar til at færre må legges inn på sykehus. Disse midlene er starten på denne satsingen. De skal forsterkes år for år og underbygges av juridiske og organisatoriske endringer for forbedringer av helsevesenet, sier helse- og omsorgsministeren og kommunal- og regionalministeren.

Strøm-Erichsen og Navarsete slår fast at samhandlingsreformen både er en tillitserklæring og en utfordring til kommune-Norge.

Det ble laget en melding som inneholder mange gode tanker. Mange mener at meldingen egentlig er en snikprivatisering av helsevesenet i Norge. Fastlegene spiller en sentral rolle i det som var tenkt som en ny ordning. Det snakkes nå om lokalmedisinske sentra, lokalsykehusstrukturen er under debatt, kommunenes rolle og del av finansieringen, prioriteringsdebatt er i gang. Det er kontrovers rundt meldingen, og det mangler mye konkretisering!

Så bevilger man kr. 73 mill til uspesifiserte tiltak – uten fast mandat – nærmest “utred et eller annet som dere tenker på”. Bergen kommune får kritikk for at de ikke har søkt om midler fra denne potten da de ikke har konkrete prosjekter å bruke dem på. Skal noen samle opp disse trådene – det kan komme mye positivt opp her – eller  skal man bare trø vannet og se hva som skjer?

Pasientenes ve og vel er høyst usikker idet som nå foregår: Hvorfor skal det ikke konkretiseres i form av nasjonale modeller som alle er med på? Er Helseforetakene og deres ledelse involvert? Hvem har styringen?

Samhandlingsreformen er jo vedtatt: Skal Stortinget gi den noe konkret innhold eller skal prosjektene som nå dras i gang levere innholdet? Dette er underlig.

Prioriteringer i helsevesenet

onsdag, juni 23rd, 2010

Meningutvekslingene er i gang om hva vi skal bruke ressurser på i helsevesenet. Det er bra for dette er åpenbart ikke enkelt.

Kost/nytte begrepet må helt klart inn i diskusjonen. Selv om en behandling er kostbar må kostnaden relateres til effekten av behandlingen: annen behandling kan falle bort, pasienten blir helt frisk, mindre utstyr og bemanning kreves.

“Behandling” av friske pasienter er et annet område som kommer opp i debatten – kanskje legene må bli flinkere til å si nei til pasienter som presser. Vanskelig emne det der, men bør være med på listen over forhold som kan sees på.

Sykdomsbegrepet bør også vurderes – hva skal inngå her?

Hardt salg fra legemiddelindustrien kan også bidra til økte kostnader.

Opplæring om helse, mer informasjon kan også være veier å gå for å få ned kostnadene.

Et kritisk blikk må også rettes mot medisiner og behandling som ikke virker eller virker dårlig, har bivirkninger som krever mer behandling.

Emnet er vidt – her må meningene rulle og gå lenge.

Lokalisering av sykehus: en komedie eller en skandale?

onsdag, juni 23rd, 2010

Aksjonistene for å beholde lokalsykehusene i landet har lagt ned godt arbeid med saken. De har oppnådd å bli sett på som seriøse, og fått saken inn i et spor der det finnes muligheter for løsning. Flere ministre har lovet aksjonistene at nedleggelse ikke skal skje – strukturen skal være uforandret i.t.v. Godt jobba!

Men så kommer Helse Førde med styrevedtak om å fjerne sykehusene i Lærdal og Nordfjordeid – det skal skje raskt, helst innen våren 2011. Dette kan bare karakteriseres som totalt absurd.

Det administrative opplegget for Helse Norge kommer nå i vanry. Hvor er autoritetene i dette systemet? Hvor er ledelsen i Helse Vest? Finnes Herlof Nilssen og hans folk i dette spillet?

Det som skjer nå påkaller latter overfor administrasjonen i Helse Vest, styret i Helse Førde, politikerne som overhodet ikke er koordinerte. Dette er totalt useriøst. Lignende prosesser finnes over hele landet.

Styrene er bemannet av politikere og ansatterepresentanter, og det må nå stilles spørsmål om dette er måten å bemanne styrer på. Hva med sunn fornuft, samfunnskompetanse, pasienterfaring etc.? Har politikerne egentlig kapasitet til alt de tar på seg?

Rent formelt har de sentrale politikerne satt helsetoget på skinner og får nå se konsekvensene av det de har gjort.

Samtidig kastes det nå ut forslag om hva som skal komme i stedet: lokale helsesenter, nye typer sykehus, samhandling, fødetilbud under revisjon…..Finnes det en nasjonal strategi for dette – eller er det styret i Helse Førde som jobber? Konsekvensutredninger – finnes de?

De som jobber i systemet må bli slitne: De vet ikke hvor de skal jobbe. Pasientene kan ikke ha tillit til dette. De vet ikke hvor de skal reise for behandling. Kommunene som rammes av nedleggelser må jo lure på skikkeligheten i arbeidet.

Helseministeren må ta grep – nå går det på halv åtte her.

Begrensninger i behandling

tirsdag, juni 15th, 2010

Debatten går om hvordan økonomien begrenser våre muligheter til å gi behandling. Dette temaet bør modnes, vi bør bruke lang tid og temaet må kontinuerlig vurderes fordi endringer over tid i forhold til sykdommer, tilgjengelig behandling, vår økonomi osv. er store.

Man bør jo begynne med å få tall på bordet: hvor ligger kostnadene? Hvilke medisiner er effektive? Hva med bivirkninger? Er det det medisiner som ikke virker? Hvilke reguleringsmuligheter har vi? Er helsebudsjettene kanskje egentlig for små? må det foretas en opprydning noen steder?

Den største besparelsen ligger kanskje i å ta fatt i livstilsykdommene i et moderne samfunn, og få etablert helsefremmende programmer for fysisk aktivitet, ernæring, stressmestring etc. Her har jo samhandlingsreformen lagt inn føringer som bør realiseres.

Nye metoder må ikke avvises da prisen kan falle dramatisk over tid og med endret volum. De få men kostbare har også krav på rettferd.

Sykdomsbegrepet må også avklares – det finnes stater som har klare definisjoner på hva det offentlige tar seg av og hva du selv må ordne.

Det overliggende regelverket må jo praktiseres fullt ut av av leger under etablerte rutiner. Fagfellesskap bør etableres som del av dette. Politikere, byråkrater, sykehusenes økonomiavdeling må jo holdes utenfor – de deltar kun på overordnet nivå. Et bredt sammensatt koordinerende organ bør finnes.

Den bevisste prosessen som nå skal starte etter Larsens invitt bør danne grunnlaget for en kontinuerlig samtale om disse emner – dette er en evig problemstilling som det må foregå et løpende arbeid med. Vi må unngå å skremme noen.

Fellesskapstanken kan også bli lidende  - de ressurssterke ordner seg alltid.

Har vi mot til å “fullføre” diskusjonen – etablere begrunnede og akseptable regler for de mange, helst alle, og holde et slikt system under kontinuerlig utvikling?

High tech diagnose

mandag, juni 14th, 2010

Diagnose med støtte fra moderne datateknologi er under utvikling. Skjermer overalt med systemer i bakgrunnen: Vi ser allerede elementer av dette i Norge.

Datamaskiner, databaser, analyseprogrammer, visuelle framstillinger i mange varianter, nettkonferanser online mellom spesialister på din sykdom, online scanning og undersøkelse av pasienter, kobling mot kvalitetsystemer, avviksanalyser…….

Dette vil også kunne gå raskt – det skjer nå.

Alt dette er nok til å ta pusten fra de fleste. Men utviklingen ruller videre, og dette må vi venne oss til.

For de fleste vil det oppleves som positivt, men av og til må vi stoppe og tenke: Hva er det som foregår – er dette godkjent, ufarlig, til hjelp for meg? Kan dette gå for fort – bør informasjonsrutinene også utvikles i takt?

Dette styrker jo lokalsykehusenes sak: Kompetansen vil være tilgjengelig på nett i HD-format.

Nasjonal sykehusstruktur

tirsdag, juni 8th, 2010

Hvor skal sykehusene ligge i Norge? Hvilket tilbud skal man ha? Hvordan skal akutt-tilbudet, fødetilbudet være i dette landet? Betydningen av befolkningstetthet, reisevei og reisetid? Kvalitet? Forholdet mellom lokale og sentrale sykehus, spesialist-sykehus? Kanskje andre og nye kategorier? Økonomi?

Det er nødvendig at det startes prosesser rundt disse forhold. Det er nå satt full stopp i endringer – blir det for mye bråk for enkelte? Prosessen styres av politikere som er redde for ikke å bli gjenvalgt, noe som er totalt uakseptabelt.

Vi trenger strategi, politikk, kriterier, handlingsplaner, økonomi, transparente prosesser – og alt må være langsiktig og ikke et stunt fra de ulike partiene for å vinne valget – og det er det jo 3 år til nå. Det er vel fremdeles mulig å få til løsninger der de fleste, eller alle, partier er med?

Mange av aktivistene burde få slippe til i slike utviklings-prosesser – de finnes over hele landet – la oss starte i god tid før valget – nå!

Utsiktene til behandling

tirsdag, juni 8th, 2010

Media er full av helsedirektør Larsens meninger om dagen: Noen, kanskje mange, må belage seg på nei til behandling fordi det er for dyrt. Dette er en helt åpenbar diskusjon som må tas.

Det som er skremmende er at dette atter en gang ser ut til å bli et opphisset spleiselag av en diskusjon mellom media, poltikere og byråkrater i Oslo. Når de er ferdige med sitt får vi beskjed om hva det skal bli. Det er igjen økonomien i helsevesenet som settes i føresetet.

Vi er skattebetalere og mange blir pasienter og får føle dette på kroppen. Vi skal være med på diskusjonen.

Det er feil hvis det er dyr behandling som skal reduseres. Det er feil hvis det behandling til eldre det skal kuttes i, andre kriterier enn alder må tas med.

Det pekes på hjerte/karbehandling som i dag er det største området. KOLS er også stor. Det er i dag ca. 190.000 pasienter som får kreftbehandling (ref. Kreftregisteret), dette ventes å øke vesentlig i årene som kommer.

Dette kan ikke avgjøres i en fei. Her må vi få en modningsprosess der også andre faktorer enn helsevesenets økonomi spiller rolle: Fordelinger i budsjettene samlet sett der politikk på andre områder også må ses på – bl.a. uførepolitikken som også gir grunn til bekymring. Pensjonistene kan få mindre – barnefamiliene kan få mindre: vi kan jo ikke la folk dø når behandling finnes.

De etiske sider er viktige – kanskje vi må slutte å bygge veier for å hindre at folk dør? Kanskje vi må kutte i u-hjelpen?

Samhandlingsreformen inneholder elementer som vil kunne hjelpe: Bedre koordinering, avklaring av regionstruktur, fastlegenes rolle i et bedre system, og ikke minst helseforebyggende aktivitet som en viktig fremtidig bærebjelke. Arbeidet med dette går jo ikke akkurat på skinner?

Her er linker til “Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering”, samt deres mandat . Denne gruppen er tungt ladet – det er ikke mye folkedypet får sagt her.

Mener Larsen alvor med utspillet, er det en ny politisk agenda som settes der man via Larsen sender opp en prøveballong, eller er det bare media som er ute og rir igjen?

Dette er en nødvendig og ventet diskusjon – la oss gjøre det ordentlig.