Archive for the ‘Behandling’ Category

Nytt ustyr: PET/CTscanners gir bedre resultater

onsdag, mars 2nd, 2011

Aleris i Oslo reklamerer nå for sitt PET/CT senter. Dette gjelder først og fremst kreftutredning, men er lovende også for Alzheimer og hjertesyldommer.

Helse Vest har 1 PET scanner og Oslo Universitetsykehus har 3 PET scannere.

Dette utstyret måler metabolismen i kroppen – prosessene i kroppen – og gir et tredimensjonalt bilde av det som foregår – nærmere bestemt hvordan sukker brukes i kroppen din. Man får et spesielt sukker som er radioaktivt – lav dosering – og så måles sukkerforbrenningen i kroppen. Det radioaktive sukkeret avgir gammastråler som registreres med kameraer i et tredimensjonalt bilde. Radioaktiviteten er lav og brytes fort ned.

Dette utstyret er kostbart å skaffe og bruke, men vil kunne gi kreftbehandlingen et nytt framskritt. Metoden er ennå fersk og det er behov for ressurser til forskning også.

Oslo og Bergen ser ut til å være godt forsynt i en innledende fase, og et enkelt spørsmål vil nå være: Når får resten av landet tilgang på disse tjenestene? Er det best å sentralisere f. eks. i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø?

Avklaringer ventes fra ledelsen i helseforetakene – dette må alle få tilgang til. (Kjære politikere hold dere unna for dette må løses av helseforetakenes ledelse hvis dere sørger for greie budsjettrammer)

Så!

Har vi bred nok opplæring av førstelinje personell ved sykehusene?

torsdag, februar 3rd, 2011

Utviklingen innen helsefag raser avgårde, det er kontinuerlig behov for faglig påfyll. Det er også mange forhold ved siden av de rent medisinske som må ivaretas.

Noen aktuelle temaer:

  • ledelse -  eksempel pleierens lederfunksjon og styring av forholdet til pasienten
  • kjennskap til helsepolitikk
  • kvalitets og systemforbedringer
  • aktuell forskning og erfaringsutveksling
  • samarbeidstenkning, utvikling av fellesskap
  • ivaretaking av pasientinteresser
  • forhandlingsteknikker for å bedre pasientpleien
  • oppfrisking og motivasjonsbygging
  • utvikle vilje til å gjøre det bra for pasienten
  • få glede inn i arbeidet

Det er komplekse forhold vi har – kravene øker hele tiden – opplæringen må følge med. Er vi på banen?

Pasientfokus – menneskeliggjøring av relasjoner – pasienten må også ha dette i bakhodet – en god helhet skal skapes.

Redelighet og prosesser

mandag, desember 6th, 2010

Det var demonstrasjon i Oslo i dag om sykehus med tilreisende fra hele landet. Kraftige appeller om å beholde akuttfunksjonen og fødetilbudet, underskrifter ble levert til ministeren. Folkemeningen er klinkende klar på tvers av partiene – vi vil beholde lokalsykehusene våre. Helseministeren mener dette er “deres måte å uttrykke seg på”. “Deres”? Er det blitt “oss” og “dem” nå?

Ledelsen i helseforetakene legger ikke ned sykehus, men de gjør nå endringer som driver det hele i sterkt redusert retning. Skritt for skritt blir det slik ledelsen i helseforetakene vil. Ingen nedleggelser, bare endringer. Vedtak gjøres, sentralisering er løsningen på alt.

Og politikerne i regjeringen: Regjeringen lover at ingen lokalsykehus skal legges ned – men folk må finne seg i endringer. Det skal også brukes mer penger.

Samtidig arbeides det med nasjonal helseplan, det bes om uttalelser på nettet, meninger: og bakom synger skogene – dette er kun et spill for galleriet. Nedleggingsprosessene går sin gang, og folkemeningen er satt til side.

Politikere som oppfører seg slik er ikke verdige repesentanter for oss: De må skiftes ut ved første anleding. Dette er uredelig.

Opposisjonen er lagt død, og ikke en lyd kommer derfra.

Politikk er mer en helse, men det som nå skjer avdekker holdninger som er utålelige: Våre representanter gjør ikke jobben sin, de har fått egne agendaer. De må skiftes ut.

Som en del av nasjonal helseplan må det klargjøres hvilken sykehusstruktur vi skal ha, hvor mange, hvor de skal ligge, hvilke funksjoner de skal ha. Legeforeningen har bedt om dette for lenge siden. Hvor ligger vanskeligheten i dette?

De politiske prosessene i forbindelse med å utvikle helsevesenet er ikke tilfredstillende: debatten er ikke bred nok, heller ikke åpen nok. Helsevesenmodellen er ikke tilfredstillende, styringsprosessene for helseforetakene er ikke tilfredstillende.

Norge har ikke verdens beste helsevesen – vi ligger på 10. plass i Europa (The Euro Health Consumer Index), men vi bruker mest penger av alle.

Dette dreier seg også om å bygge ned kvaliteten ved å bo og arbeide i landdistriktene/de tynnest befolkede delene av landet vårt – det er distriktsfiendlig.

Det er også et signal at statsråden ikke fikk snakke ut, men måtte tåle kraftig piping under sitt innlegg.

Forbrukerens rolle i Helse-Norge

mandag, oktober 11th, 2010

Helsetilbudet vårt er detaljstyrt gjennom politiske vedtak. Det som tilbys forbrukeren av helsetjenester bestemmes av Stortinget – for tiden les Regjeringen.

Dette holder ikke: Det blir for snevert, utidsmessig, dårlig adminstrert og tungrodd. Prosessene for utvikling mellom helseforetak og forbrukere, pasienter, pleiede stopper opp eller forsvinner helt. Vi er helt i politikkens vold.

Systemet for utvikling av helsetilbudet må endres: Det må skje en dialog mellom de mange brukerne – pasienter og mulige pasienter – og tilbyderne av helsetjenester som er helseforetakene. Helseforetakene må få en klarere og mer selvstendig rolle – etter at politikken er bestemt – slik at de kan gå i dialog med sine brukere om detaljutforming av tjenestene. Samtidig må konsumenten få en helt annen innflytelse, styring og gjennomslagskraft og leverandørene av norske helsetjenester må lære seg å høre etter hva forbrukeren ønsker.

Dette gjelder også kommunene som eier fastlegeordningen som også trenger utvikling: helse, forebygging, diett henger sammen.

Politikerne – våre folkevalgte – må selvsagt ligge bak dette systemet med sine budsjetter og regler. Samtidig må de selvsagt holde seg unna driften av helsevesenet. Det er ikke ukyndige politikere som skal bestemme leveransene – det må skje i en dialog mellom pasienter, forbrukere og leverandører, fagfolk.

Politikere skal heller ikke sitte i styrene i helseforetakene – politikken må avsluttes før vi kommer dit og vi kan ikke ha nye politiske runder i styrerommene også. Styremedlemmene må være valgt ut fra faglige eller forbrukerkriterier, samt ansatte representanter. Man kan si det slik at forbrukere og fagfolk representerer eieren.

Vi har hele tiden helsereformer – helseforetak struktur, samhandling osv. Gjennomføringsevnen er ikke akkurat glitrende, men den neste helsereformen bør ha som strategisk fokus at forbrukerens ønsker er det sentrale, og forbrukerens mening har vesentlig styrke. Videre må informasjonsverktøy for valg og preferanser utvikles.

Det bevilges nok penger til helsevesenet – vi har relativt høye tall pr. innbygger – , men politisk innblanding i detaljer gjør at dialog mellom forbrukere og leverandører stopper opp – forbrukeren er egentlig effektivt ekskludert.

Hvem skal vi stemme på ved neste valg – det er forbrukeren som velger som bestemmer. Politikere kommer og går, men forbrukeren som velger vil alltid være her.

Pasientsikkerhetskonferansen 2010

torsdag, august 19th, 2010

Reis til Bergen i slutten av september – til PASIENTSIKKERHETSKONFERANSEN

Temaer er:

  • Utdannelse for pasientsikkerhet
  • IKT og pasientsikkerhet
  • Læring fra uønskede hendelser
  • Legemiddelhåndtering og pasientsikkerhet

Er alle aktørene i helsevesenet i elitedivisjonen?

torsdag, juli 29th, 2010

Pasientverktøy trengs i Norge: Hvor får jeg best behandling – dit vil jeg.

I mange land foregår det nå uavhengig eller kommersiell rangering av leger, sykehus, alders/pleiehjem, tannleger, medisiner. Det finnes flere aktører som rangerer tjenestene på en profesjonell, sporbar, transparent, sertifisert måte.

Du kan få vite hvem som:

  • yter de beste tjenestene i forhold til anbefalt behandling
  • følger reningslinjer for infeksjoner
  • har de beste resultatene av behandling
  • har de mest tilfredse pasientene
  • har best psykisk oppfølging
  • har personell med alle sertifikater og godkjenninger i orden
  • har de beste overlevelsestall
  • har færrest tilbakefall etter behandling
  • har færrest pasientskader
  • etc.: her er mange muligheter for informasjon

Dette kan være nyttig informasjon for pasienter, men vurdering av slike tall er ikke vanlige eller forekommer ikke i Norge. Vi må komme forbi det stadium at ventetid på operasjon er det vi vurderer ved fritt sykehusvalg.

Videre må vi som pasienter være tvilende til å godta tall som tjenesteleverandøren har levert – vi må forlange uavhengihet, sertifisering, f.eks. ved Veritas el. lign.

Vil du bryte med fastlegen pga. dårlig kvalitet? Vil du vite hvor det beste kreftsykehuset er? Hvem fikser diabetes best? Hvem bør skifte knærne dine?

Mange spørsmål kan være aktuelle for en pasient, så la oss ta utfordringen og begynne å tenke kvalitet, og la det bli konsekvenser av det.

Eksempel fra USA:  Consumer Health Ratings, HealthGrades

Hvem vil ta utfordringen her: en nettjeneste med rangeringer, oversikter, informasjon, søkbarhet?

Palliativ eller lindrende behandling

onsdag, juli 21st, 2010

Det er internasjonal interesse for temaer vedrørende avslutning av livet – hvordan man dør, enten det skjer på sykehus, hjemme, på hospice eller på spesielle institusjoner hvor man kan ta sitt liv, noe som er tillatt i noen land.

Mange land arbeider bevisst og godt med disse problemstillingene, og prosjekter i Afrika har fått en del oppmerksomhet. I Norge er interessen økende.

Det er vanskelig å dø – både fysisk og psykisk. Det er også en belastning for de pårørende, og vanskelig for helsepersonellet, samt at det vi gjør påkaller oppmerksomhet fra mange hold: religiøst, moralsk.

Men døden kommer til alle, og det er viktig å klargjøre hva som gjelder for norsk helsevesen i forhold til mennesker som skal avslutte livet. Dette dreier seg om død som følge av aldring, sykdom, ulykker og andre hendelser.

Dette er komplekst.

Døden er vanskelig å snakke om og ha et rasjonelt forhold til. Det følger med sterke følelser, smerte, angst, religiøse styringer, moral.

  • Overordnet nasjonal interesse og politikk sier noe om hvordan det tenkes i et land.
  • Helsevesenet skal forlenge liv – her kommer dilemmaer inn hvis man tar opp temaet kontrollert avslutning, termineringsbehandling.
  • Økonomi og prioriteringer kommer inn – det er mye som skal tilgodesees i et helsevesen.
  • Omfattende bruk av smertestillende midler er omstridt, noen forbinder det med misbruk.
  • Kompetanse kan variere eller helt mangle.
  • Avklaring av forventninger og realiteter for de involverte
  • Valg av behandlingsmetoder, inklusiv alternative løsninger
  • Bruk av og tilgang på plasser sykehjem, sykehus, hospicer, hjemme
  • Bruk av frivillige på et svært ressurskrevende område
  • Formell opplæring for personell
  • Forskning og utvikling
  • Internasjonal kontakt
  • Muligheter for valg av løsninger, evt. også grenseoverskridende
  • Organisering, ressurser i kommuner, helseforetak

Norge bør ha et tilnærmet felles system for palliativ behandling.

Mye må avklares: begreper om døden, åpenhet, moralske, religiøse, etiske hindringer, økonomi, personalets valgmuligheter, omfang av behandling når uhelbredelighet er konstatert, tilgang på smerte stillende midler, hvilke rettigheter har pasientene.

Det finnes elementer av en nasjonal politikk her og der, men vi mangler mye. Temaet må opp på agendaen i en fastere form.

Palliative team finnes – det er stor interesse for temaet: Hvordan organiseres utviklingsprosjektet “Palliativ behandling i Norge”?

HR Sør-Øst har et kompetansesenter for lindrende behandling.

Hjemmebesøk – legen kommer hjem til deg

mandag, juli 19th, 2010

I Norge går vi til legen, eventuelt vi blir hentet i ambulanse når det må skje raskt.

Før var det annerledes for da kom legen hjem til deg – det skjer riktignok innimellom nå også. Legevakt finnes som kan sende lege hjem, noen legesentre tilbyr hjemmebesøk. Sengeliggende og funksjonshemmede kan få lege hjem.

Men bør vi steppe opp innsatsen på dette området? Det er mest effektivt at legen reiser rundt, pasientens tid kan disponeres mer effektivt,  det gir ro og trygghet, man kan få gjort en dypere vurdering.

Med en utvidet rolle for fastlegen innen livsstil kan det være fordelaktig at legen kan snakke med pasienten i ro og mak. Legen eller annet helsepersonell kan komme hjem til pasienten, både for akutte situasjoner og i en mer oppfølgende rolle.

Med stadig travlere dager vil helse og velvære måtte bringes ut til boligstrøkene. Vi kan unngå mange sykdommer og kroniske tilstander ved å se hvordan folk lever, legge opp bra diett, få igang trening, og la legen gjøre jevnlige helsesjekker. Gjennom nett-portaler vil vi få nødvendig helseinformasjon, vi kan finne tjenester på alle aktuelle områder, og dette kan gjøres i samråd med legen din.

Helsetjenester bør og kan desentraliseres, all informasjon kan hentes via nettet – legen tar systemet med seg overalt – teknologi brukes. Man kan også tenke seg video-konsultasjoner via Skype eller lignende via PC eller mobile apparater. Spesielt eldre og kroniske syke pasienter vil kunne ha fordel av å redusere antallet legebesøk.

Ideelt sett bør alle pasienter ha et ernærings- og treningsprogram som de følger – mange har det allerede – og som kan gi viktige fordeler for den enkelte og samfunnet.

E-helse er grunnleggende for at slike opplegg skal bli bra – vi snakker for noen om fornyet helse – gjennom bærekraftige systemer.

Ambulerende utstyr og utstyr plassert hos pasienten kan også bli mer vanlig.

Det er ikke nok med fornybar energi – vi ønsker oss fornyet helse også – med hjelp fra en lege som kommer hjem til oss.

Det vil også være aktuelt å foreta hjemmebesøk til mennesker i terminalfasen som vil dø hjemme, og da som del av palliativ behandling i livets siste fase.  Slike palliative team finnes allerede, og med flere eldre vil dette bli mer aktuelt, men det krever tilrettelegging av praktiske løsninger.

Pasientmakt

mandag, juli 19th, 2010

Det norske helsevesenet skal være preget av pasientmakt – eller er vi ikke helt enige på det punktet?

Health Consumer Powerhouse har utredet hvilke land som gir pasienten mest makt eller hvor pasientens mening tillegges størst vekt. (mars 2009).

Norge er på delt 7. plass sammen med Ungarn. Danmark er best, fulgt av Tyskland, Finland/Sveits.

Rapporten bruker 18 indikatorer i 4 kategorier: Pasientrettigheter, informasjon, vurdering av helseteknologi, finansielle insentiver.

Vekting brukes og maks. 1000 poeng kan oppnås. Danmark får 777 poeng, Norge 696.

Norge har forbedringspotensiale på flere områder:

  • fritt sykehusvalg, inklusive grenseoverskridende valg EU
  • pasientens adgang til spesialist er sterkt begrenset
  • pasientorganisasjoner er middels involvert i beslutninger
  • frivillige “screening”-programmer må utvikles videre
  • register over godkjente leger er svakt
  • legmann-tilpasset farmakologi må utvikles videre
  • retten til “second opinion” er begrenset
  • teknologivurderinger med begrenset pasient deltakelse
  • ingen valgfrihet i finansieringsordning

Vi er altså ikke best, men nr. 7.

Så hvor skal forbedringsarbeidet begynne? Individuelle variasjoner  vil prege våre ønsker. Trenger vi en overbyggende uavhengig pasientorganisasjon til å fronte dette arbeidet i Norge?

Utfordringen er åpenbart å få folk til å interessere seg for pasientmakt før vi blir syke. tenk på deg selv – hva mener du, hva kan du om dette?

Har Norge ambisjoner om å bli best på pasientmakt, pasientinnflytelse, pasientdeltakelse, pasientilfredshet, pasientkvalitet?

Mulighetene for gode resultater er alltid best når pasientene er deltakende, informerte og samarbeidsvillige. Da blir også pasientene tilfreds.

Sykehuskvalitet

torsdag, juli 15th, 2010

Pasienter bør oppleve sykehus som fullt ut trygt. Det bør foretas kontinuerlige målinger av tillit slik at tiltak kan settes inn i tide.

Vi har nå stadige meldinger om feil behandling, rutinesvikt ved innkalling, lovbrudd, NPEs tall viser økende tendens.

Dette er ikke akseptabelt, og viser at standarden ikke er satt, administrasjonen er svak, tilsynet er svakt, oppfølgingen er svak.

Administrasjonen av sykehusene fra toppen er politisk, kortsiktig og alltid svak.

Et bedre styringsregime må bygges opp, driften må profesjonaliseres, forretningsmodeller i forhold til budsjett må gjennomgås. Det må skapes ro slik at de ansatte får tillit til å gjøre det de skal.

Svekket tillit må bygges opp. Hvem bør lede denne jobben?

Det er vanskelig å tro at en politiker kan gjøre dette – det kreves mer fagkunnskap, stabilitet og langsiktighet enn det noen politiker fra noe parti kan gi. En politiker må alltid ta mange hensyn – dette fremmer ikke god drift og langsiktighet.