Pasientilfredshet

Helseforetakene er statlige, de er under Stortingets kontroll.  Stortinget utøver sin virksomhet via lover, forskrifter, budsjetter. Stortinget har direktorater, tilsyn for å iverksette og følge med på det som skjer i helsevesenet, helseministeren er “styreformann” i helseforetakene og kan gripe inn i særlig viktige saker. Helseforetakenes administrasjon skal stå for driften av helseforetakene. Helseforetakene ligner på aksjeselskap med et styre som skal se til at foretakets formål oppfylles.

Dette høres jo enkelt ut – i prinsippet – bare sett i gang – driv helseforetak.

Så gjør man det kunstgrep at styrene i helseforetakene fylles med politikere fra fylker og kommuner. Administrasjonen i helseforetakene får nå politiske meldinger både ovenfra og nedenfra. Samtidig  begynner praktiske tiltak fra helseforetakenes administrasjon å komme på plass, og politikerne i systemet på alle nivåer kommer i vanskeligheter. Lokalbefolkningen liker ikke det som skjer. Spesielt har nedlegging av lokalsykehus, endringer i fødetilbud skapt debatt.

Det er nå grunnleggende usikkerhet i systemet:

• Organiseringen er ikke gjennomtenkt, aktørene har ikke funnet sin rolle, det jobbes ad-hoc, klare uttalelser er det ingen som tør komme med lenger.
• Det er ikke hensiktsmessig å bemanne styrene med lokalpolitikere – de er ofte uenige med sentralpolitikerne, et styremedlems oppgave er å hjelpe til å oppfylle foretakets formål, man kan komme på kant med sitt eget partiprogram, partiets velgere blir forvirret
• Ingen vet lenger hva som menes med et lokalsykehus – eller tør si det
• Det er flere utviklings- og planprosesser på gang: samordning, helseplan, utvikling innen IT, men prosessene er ute av styring
• Politikerne blander sine fremtidige valgresultater inn i det hele
• Folkegrunnen er ikke fornøyd – det demonstreres stadig, den lokale forankring er ikke god nok, det trengs andre kriterier enn partienes programmer kan gi
• Den daglige drift lider – forutsetningene og fastheten mangler
• Når helsepolitikk og helseforetaksdrift legges til de samme personer kan det lett oppstå forvirring om hvilken hatt de har på.

Det må være grunn til å stille spørsmål ved den totale forvirring politikerne har skapt: Mennesker som kommer inn på partiprogrammer er ikke egnet til å sitte i foretaksstyrene – man snakker om andre ting der. Pasientstyringen er en tom frase – ren symbolpolitikk. Lokalbefolkningens interesser i distriktene er satt til side, tryggheten reduseres.

Folkestyret via partiene er trukket for langt – det er nå for mye parti-politikk på alle nivåer i helsevesenet – og pasientenes innflytelse mangler fundamentalt. Det et ikke bare de beslutninger som går via politiske partier som er folkestyre. Politikerne må begrense seg, styrene må bemannes ut fra kriterier relatert til foretakets formål, og representanter for de som skal bruke sykehusene må inn: vi må få pasientråd med makt.

Vi snakker om et annet folkestyrebegrep enn vi er vant med – et utvidet begrep der politikere fastlegger politikken og andre er med på å danne og drive helseforetakene på en tilfredstillende måte.

Legeforening har for lenge siden sagt at man må sette opp en liste over hva et lokalsykehus skal være.

Nå kommer Lærdal Sp på banen også – regjeringspartiet. Forslaget er:

Hele døgnet skal det finnes:

• Forsterket fødestue med akuttberedskap
• Medisinsk avdeling med akuttberedskap
• Ortopediavdeling med akuttberedskap og rehabilitering
• Overvåkingsavdeling
• Anestesi, blodbank, røntgen, laboratorium
• Polikliniske tjenester
• Kjøkken, teknisk avdeling
• Ambulansetjeneste

Lokalmedisinsk senter må komme i tillegg.

Dette ser ut som en grei liste – ministeren bør ta i mot forslaget og bruke det videre – hun må jo komme med noe hun også – i hvert fall til Nasjonal Helseplan til våren (2011).

Statistikk viser at det fødes ca. 52.000 barn i Norge hvert år. Med pro rata regning betyr dette at det fødes ca. 6500 barn i Oslo hvert år, i Lærdal ca. 25 barn og med omliggende nærkommuner blir det ca. 100 i året,  osv. Dette kan regnes ut for hele landet. Selvsagt: der det er lite folk blir det få fødsler. I de fleste byene blir alle sendt til sykehus for å føde. Det oppleves som trygt.

Det rulles nå ut et nytt fødselsregime. Det er satt opp kriterier, det vurderes både sånn og sånn. Det omorganiseres nå for at “systemet” skal falle på plass. Dette er nå i gang.

Det ser ut som om dette er basert på fødsler alene – å føde er isolert fra annnen aktivitet – det organiseres i distriktene et fødetilbud som ikke henger sammen med sykehusene for det er tydeligvis en annen skål.

Vi kan ikke bygge et fødselstilbud uten at akuttberedskapen er med i vurderingen. Tryggheten blir nå kraftig redusert, og hvis noe skulle skje er det liten hjelp å få. Den ligger 3 timer unna på ett “fett” sykehus med stor faglig styrke – der.

Det oppstår nå store forskjeller i tilbudet – folk i distriktene må til fødeinstitusjon – byfolk kan reise på sykehuset. I distriktene er det ofte svært langt til sykehus – 2.5 til 3.5 timer i bil har vært nevnt.

Tenkingen rundt dette må endres. Sykehustilbud og fødetilbud må sees i sammenheng – fødeinstitusjoner er vel og bra, kvaliteten er god, men sykehusets plass i beredskapen må være med i regnestykket.

Helheten svekkes ytterligere ved at sykehus skal være store og få. Skjematenkingen råder: Fagmiljøene blir da sterke, men de finnes ikke alltid der folk er  – pasienten må transporteres lange veier for å komme til disse sterke miljøene. Det kan skje mye på veien dit – risikoen er å se på som høy. “Føde i veikanten” syndromet blir stadig nevnt – det går jo som regel bra, men ikke alltid. Vi kan ikke ha det slik at hendelser med lav frekvens kan oversees – vi er alle mennesker med de samme rettigheter. Norge er et land med spredt bosetting – det liker vi og det skal vi fortsette med. Sykehusstrukturen må avspeile det.

Lokalsykehusene plass er viktig, politikerne skygger banen, brukerne blir ikke hørt, byråkratiet durer på slik at budsjettet balanserer. Det synes nå som den egentlige oppgaven for sykehusets administrasjon er å få budsjettet til å gå i hop – punktum.

Dette er svakt – i verdens rikeste land.

Helsetilsynet jobber hardt – det er nok å henge fingrene i.

Fra 1.6.2010 skal helseforetakene melde alle alvorlige hendelser til Statens Helsetilsyn via e-post. Dette er en prøveordning som skal vare i to år.  Det legges også opp til en utrykningssgruppe som av noen er kalt en “Havarikommisjon”.

Her må litt repetisjon til. Allerede i 1993 fikk Norge et nasjonalt meldesystem via Meldesentralen. Denne tar i mot meldinger kalt §3-3 meldinger om hendelser som har ført til personskade eller muligens kan føre til personskade. Det meldes inn ca. 2000 hendelser hvert år.

Sammenholdt med IK krav skal dette dekke behovene for internkontroll og kvalitetsystemer.

For å få fram noen sammenhenger: I Danmark meldes det inn ca. 30.000 hendelser til meldesystemet hvert år. Definisjonen på hendelse er muligvis ikke den samme? Pasientskadeordningen melder at de i første halvår i år har fått inn 2277 nye skader, noe som tilsier ca. 4000 saker eller hendelser på ett år. Det hevdes også i pressen at det dør ca. 2000 pasienter unødvendig på norske sykehus hvert år. Nylig ble det publisert en rapport hvor det konstateres at kreftbehandlig i Norge utføres med et altfor høyt risikonivå. En doktorgrad ved UiS påpeker manglende pasient-sikkerhetskultur ved norske sykehus. Ved Bærum Sykehus har man en stor opprydningsaksjon gående.

Dette er ikke bra: Vi dør, vi skades på norske sykehus i stor grad, det er åpenbare mørketall her. Dette må det tas fatt i. Meldingssystemet fungerer helt åpenbart ikke.

Så oppretter man en havarikommisjon og etablerer meldinger i tillegg. Ja vel, men dette minner mer om tåkelegging enn om løsning.

Pasientsikkerheten er åpenbart altfor svak.

Det må også stilles spørsmål ved kvalitetsystemene ved norske sykehus. Det vises til IK- forskrifter, men disse er som regel systemforskrifter, og har lite innhold om de materielle kravene som skal overholdes. Sykehus er enormt komplekse og krever solid arbeid med kvalitetsystemer. Dette har vi ikke ved norske sykehus i dag – vi skraper kun i overflaten.

En havarikommisjon er ikke til skade, men synes å være mer utløst av markeringsbehov enn løsningsorientering. Vi trenger et fungerende meldingssystem mest. Da får vi informasjon som kan brukes til å bedre pasientsikkerheten.