Pasientilfredshet

Økonomi teller mer enn noe i helsevesenet. Kostnadene drives av nye krav, lover, medisiner, utstyr og mer. Grep må tas!

Derfor la oss stenge noen sykehus eller i hvert fall legge ned noen avdelinger så vi får orden på budsjettene våre!

Dette er selvfølgelig ikke aktuelt. Den sittende regjering har lovet at eksisterende struktur skal bestå. Likevel henger truselen der flere steder i vårt land, og det er viktig å få en moden prosess i forhold til dette, for konfliktene er tydelige mange steder.

Sykehus-strukturen virker nå temmelig tilfeldig og er basert på en historisk utvikling som har løpt fra oss. Bl.a. er ny teknologi og kompetanse kommet som muliggjør effektivisering. Samtidig reises det kritikk mot for store og fremmed-gjorte sykehus – det skremmer og det tar ofte lang tid å komme seg dit. Omsorg og nærhet er også en del av bildet, og er svært viktig for sårbare personer i en pasientsituasjon.

En rolig og tenkende prosess kan nå være nyttig: hvilken struktur skal vi ha? Hvor lenge skal vi vente etter henvisning, hvor lang tid skal det ta å komme til akuttbehandling, hvilke funksjoner skal finnes i sentrale og desentrale miljøer, skal pasienten eller behandleren med utstyr reise? Er det mulig å utrede dette fornuftig og uten politisk overkjøring?

Norge er et spesielt land hvor store områder er tynt befolket, avstandene er store og veiene er dårlige. Det er krevende å integrere  områder, tettsteds- og urbane løsninger her.

Dette handler ikke bare om politikk fra toppen – det gir bare stress, ubrukelige og kortsiktige løsninger full av kortsiktige agendaer. Vi må ha dype prosesser som skaper omforente løsninger der lokale forhold er sentrale, pasienter og fagfolk høres reelt. Varigheten må være større enn 4 år, og mulig å  endre litt om gangen ut fra pasient- og faglige kriterier.

Dette er det farlig å snakke om. “Top down” løsninger fungerer ikke – la oss prøve “bottom up” nå!