Vi må få en kobling mellom pasientens diagnose og det som senere skjer med ham/henne. Hvilken kvalitet, kostnader, tidshorisont er det sykehusene tilbyr? Skal vi ha en link mellom de som “betaler” og pasientene?
Åpenhet og involvering er nødvendig, og pasientene må møtes med respekt og forutsigbarhet.
Hva kan pasientene forvente – kvalitetsikret forløp eller mer ad-hoc preget forløp, lokale variasjoner? Hvordan skal pasienten involveres i dette – de er jo ikke alltid i stand til å delta eller å mene noe. Gå derfor til publikum generelt og sjekk ut med pasienter under behandling samt pasienter som er ferdigbehandlet hva de synes.
Hvilke data skal vi ha fra pasienten? Hvor skal disse dataene aggregeres og hva skal de brukes til? Her ligger store framtidige utfordringer for norsk helsevesen!
Det må bygges opp data om behandlingsforløp, og behandlerne må selv vurdere dataene og finne seg i å bli vurdert i lys av dataene.
Medisinsk behandling i dag er svært komplisert rent teknisk. Det som møter pasientene kan være teknisk overveldende og rent ut farlig. Informasjonsprosessene blir derfor viktigere enn noen gang. Oppfølging blir også sentralt – er pasienten nå ferdig behandlet eller skal det oppfølging til?
Behandlingen må ikke bare bli en teknisk sak – de psykiske sider ved et inngrep kan ofte være massive og vare lenge.