Archive for the ‘Kostnader, utgifter’ Category

Palliativ eller lindrende behandling

onsdag, juli 21st, 2010

Det er internasjonal interesse for temaer vedrørende avslutning av livet – hvordan man dør, enten det skjer på sykehus, hjemme, på hospice eller på spesielle institusjoner hvor man kan ta sitt liv, noe som er tillatt i noen land.

Mange land arbeider bevisst og godt med disse problemstillingene, og prosjekter i Afrika har fått en del oppmerksomhet. I Norge er interessen økende.

Det er vanskelig å dø – både fysisk og psykisk. Det er også en belastning for de pårørende, og vanskelig for helsepersonellet, samt at det vi gjør påkaller oppmerksomhet fra mange hold: religiøst, moralsk.

Men døden kommer til alle, og det er viktig å klargjøre hva som gjelder for norsk helsevesen i forhold til mennesker som skal avslutte livet. Dette dreier seg om død som følge av aldring, sykdom, ulykker og andre hendelser.

Dette er komplekst.

Døden er vanskelig å snakke om og ha et rasjonelt forhold til. Det følger med sterke følelser, smerte, angst, religiøse styringer, moral.

  • Overordnet nasjonal interesse og politikk sier noe om hvordan det tenkes i et land.
  • Helsevesenet skal forlenge liv – her kommer dilemmaer inn hvis man tar opp temaet kontrollert avslutning, termineringsbehandling.
  • Økonomi og prioriteringer kommer inn – det er mye som skal tilgodesees i et helsevesen.
  • Omfattende bruk av smertestillende midler er omstridt, noen forbinder det med misbruk.
  • Kompetanse kan variere eller helt mangle.
  • Avklaring av forventninger og realiteter for de involverte
  • Valg av behandlingsmetoder, inklusiv alternative løsninger
  • Bruk av og tilgang på plasser sykehjem, sykehus, hospicer, hjemme
  • Bruk av frivillige på et svært ressurskrevende område
  • Formell opplæring for personell
  • Forskning og utvikling
  • Internasjonal kontakt
  • Muligheter for valg av løsninger, evt. også grenseoverskridende
  • Organisering, ressurser i kommuner, helseforetak

Norge bør ha et tilnærmet felles system for palliativ behandling.

Mye må avklares: begreper om døden, åpenhet, moralske, religiøse, etiske hindringer, økonomi, personalets valgmuligheter, omfang av behandling når uhelbredelighet er konstatert, tilgang på smerte stillende midler, hvilke rettigheter har pasientene.

Det finnes elementer av en nasjonal politikk her og der, men vi mangler mye. Temaet må opp på agendaen i en fastere form.

Palliative team finnes – det er stor interesse for temaet: Hvordan organiseres utviklingsprosjektet “Palliativ behandling i Norge”?

HR Sør-Øst har et kompetansesenter for lindrende behandling.

Hjemmebesøk – legen kommer hjem til deg

mandag, juli 19th, 2010

I Norge går vi til legen, eventuelt vi blir hentet i ambulanse når det må skje raskt.

Før var det annerledes for da kom legen hjem til deg – det skjer riktignok innimellom nå også. Legevakt finnes som kan sende lege hjem, noen legesentre tilbyr hjemmebesøk. Sengeliggende og funksjonshemmede kan få lege hjem.

Men bør vi steppe opp innsatsen på dette området? Det er mest effektivt at legen reiser rundt, pasientens tid kan disponeres mer effektivt,  det gir ro og trygghet, man kan få gjort en dypere vurdering.

Med en utvidet rolle for fastlegen innen livsstil kan det være fordelaktig at legen kan snakke med pasienten i ro og mak. Legen eller annet helsepersonell kan komme hjem til pasienten, både for akutte situasjoner og i en mer oppfølgende rolle.

Med stadig travlere dager vil helse og velvære måtte bringes ut til boligstrøkene. Vi kan unngå mange sykdommer og kroniske tilstander ved å se hvordan folk lever, legge opp bra diett, få igang trening, og la legen gjøre jevnlige helsesjekker. Gjennom nett-portaler vil vi få nødvendig helseinformasjon, vi kan finne tjenester på alle aktuelle områder, og dette kan gjøres i samråd med legen din.

Helsetjenester bør og kan desentraliseres, all informasjon kan hentes via nettet – legen tar systemet med seg overalt – teknologi brukes. Man kan også tenke seg video-konsultasjoner via Skype eller lignende via PC eller mobile apparater. Spesielt eldre og kroniske syke pasienter vil kunne ha fordel av å redusere antallet legebesøk.

Ideelt sett bør alle pasienter ha et ernærings- og treningsprogram som de følger – mange har det allerede – og som kan gi viktige fordeler for den enkelte og samfunnet.

E-helse er grunnleggende for at slike opplegg skal bli bra – vi snakker for noen om fornyet helse – gjennom bærekraftige systemer.

Ambulerende utstyr og utstyr plassert hos pasienten kan også bli mer vanlig.

Det er ikke nok med fornybar energi – vi ønsker oss fornyet helse også – med hjelp fra en lege som kommer hjem til oss.

Det vil også være aktuelt å foreta hjemmebesøk til mennesker i terminalfasen som vil dø hjemme, og da som del av palliativ behandling i livets siste fase.  Slike palliative team finnes allerede, og med flere eldre vil dette bli mer aktuelt, men det krever tilrettelegging av praktiske løsninger.

Bedre norsk helse gjennom ny fastlege-rolle

torsdag, juli 15th, 2010

Fastlegesystemet fungerer, og fastlegen kjenner sine pasienter. Ved å kalle dem inn til livsstil-sjekk kan hun bli enda bedre kjent med dem – og tjene mer penger. Samtidig kan helsevesenet få mindre å gjøre.

Fastlegene bør gis insentivordninger ved å få sine pasienter til å trene, spise riktig, etablere en god livsstil. Hun/han kaller inn til livsstilsjekk for å finne ut hvordan totaltilstanden er – uten at du er syk – foretar målinger og ut fra det og samtale lages et programfor spising, trening, stressmestring etc. som pasienten sier OK til.

Pasienten gjennomfører programmet – legen får betalt.

Medisinering, evt. vitaminer, trening, ernæring er pillarene i systemet. Fastlegen er prosjektleder og har samarbeidspartnere for det hun ikke gjør selv.

Folk blir sunnere, Norge blir sunnere, helseutgiftene går ned.

La oss sette i gang – få Samhandlingsreformen til å kjøre!

Forventning og virkelighet i behandling

fredag, juni 25th, 2010

Prioriteringer i helsevesenet er nødvendige – sies det. Men dette bør spisses en del. Skal det være prioriteringer innen det lokale sykehus, helseforetakets budsjett eller innen statsbudsjettet? På hvilket nivå skal den enkelte rammes – om det er nødvendig? Hvor åpne og tydelige skal vi være? Skal vi tillate oss å skremme vettet av folk?

Er hovedsaken at vi ikke skal bruke penger på å forlenge livet til de gamle? Hva skal skje med de unge syke som ikke kan bli bra eller de som blir terminalt syke i tidlig alder, men som kan få et fortsatt godt liv med kostbar behandling? Hva med de ressursterke som skal ha ekstraservice?

Ved en viss alder går livet mot slutten – det er store individuelle variasjoner – hjerteklaffene blir tykke og stive, ventilene lukker ikke godt nok, benstrukturen mørner, hodet henger ikke med, lungene er ikke effektive, beina hovner opp – multiorgansvikt er om hjørnet. Hva gjør man så – sørger for en akseptabel utgang med smertekontroll, pustehjelp, trøst,  – høy medisinsk spesialkompetanse og høy etisk standard kreves. Man får be til høyere makter om at man får behandling av gode mennesker som kan sitt fag.

For de “unge” syke må det bli forlengende behandling – atter en gang får man håpe på gode mennesker som kan sitt fag.

Å si til noen – direkte eller indirekte – at din tid er kommet er vanskelig. Å si at det får gå som det vil – du du får nå bare billig behandling – Norge vil ikke betale mer av medisinske grunner – må gjøres med dyp faglig kompetanse. Samfunnet må aldri gi opp noen, men livets praktiske realiteter må fram gjennom kommunikasjon med helsepersonell. Dette er individuelt, komplekst og vi må være romslige. Pasienter må alltid være trygge på at det medisinske er godt ivaretatt, men at man noen ganger møter økonomiske rammer.

Å bruke rene økonomiske argumenter  for å stoppe behandling er uakseptabelt. Økonomien får noen ganger greie seg selv i vår streben etter å hjelpe mennesker.

Teknikken gjør store framskritt. Dette skaper dilemmaer hvis Norge blir en teknisk sinke. Globalisering går sin gang – det er behandling å få mange steder hvis man kan reise og betale.

Uansett må vi alltid ta vare på folk, hjelpe, trøste, støtte helt inn.

Helsedirektør Larsen må si mer og gjøre mer om dette. Utspillene så langt har vært springende, men viser stor interesse for temaet. Det er mye som må hensyntas: utvikling av normer, debattform, formelle sider i form av pasientrettigheter, budsjettrutiner, kommunikasjon med pasienter som ikke får mer, kompetanse hos helsepersonell, , økonomi i helhet og detalj, etikk, rutiner, kvalitet – og mer.

En utredning – en blogg for samlende meningsutveksling – overordnet strategi: Nå må du samle trådene så vi kan få noe å samle oss om.

Lokalisering av sykehus: en komedie eller en skandale?

onsdag, juni 23rd, 2010

Aksjonistene for å beholde lokalsykehusene i landet har lagt ned godt arbeid med saken. De har oppnådd å bli sett på som seriøse, og fått saken inn i et spor der det finnes muligheter for løsning. Flere ministre har lovet aksjonistene at nedleggelse ikke skal skje – strukturen skal være uforandret i.t.v. Godt jobba!

Men så kommer Helse Førde med styrevedtak om å fjerne sykehusene i Lærdal og Nordfjordeid – det skal skje raskt, helst innen våren 2011. Dette kan bare karakteriseres som totalt absurd.

Det administrative opplegget for Helse Norge kommer nå i vanry. Hvor er autoritetene i dette systemet? Hvor er ledelsen i Helse Vest? Finnes Herlof Nilssen og hans folk i dette spillet?

Det som skjer nå påkaller latter overfor administrasjonen i Helse Vest, styret i Helse Førde, politikerne som overhodet ikke er koordinerte. Dette er totalt useriøst. Lignende prosesser finnes over hele landet.

Styrene er bemannet av politikere og ansatterepresentanter, og det må nå stilles spørsmål om dette er måten å bemanne styrer på. Hva med sunn fornuft, samfunnskompetanse, pasienterfaring etc.? Har politikerne egentlig kapasitet til alt de tar på seg?

Rent formelt har de sentrale politikerne satt helsetoget på skinner og får nå se konsekvensene av det de har gjort.

Samtidig kastes det nå ut forslag om hva som skal komme i stedet: lokale helsesenter, nye typer sykehus, samhandling, fødetilbud under revisjon…..Finnes det en nasjonal strategi for dette – eller er det styret i Helse Førde som jobber? Konsekvensutredninger – finnes de?

De som jobber i systemet må bli slitne: De vet ikke hvor de skal jobbe. Pasientene kan ikke ha tillit til dette. De vet ikke hvor de skal reise for behandling. Kommunene som rammes av nedleggelser må jo lure på skikkeligheten i arbeidet.

Helseministeren må ta grep – nå går det på halv åtte her.

Samhandlingsreformen ble vedtatt i Stortinget 27.4.2010

mandag, juni 14th, 2010

Alle saker på helse-agendaen skal løses via den vedtatte Samhandlingsreformen.

Eksempelvis mener Høyre at gode IT-løsninger vil føre oss mot målet, AP mener grupper med kroniske sykdommer må tas fatt i, FrP mener……

Det hele er nå tydelig stoppet opp. Hvordan går man fra en god melding med politikk/strategi til  god praksis? Dette er for stort til at Stortinget på egen hånd kan utvikle det som skal til.

I en bedrift ville man nå ha startet utviklingsprosesser basert på den politikk/strategi som er nedfelt i meldingen, lage et forprosjekt der man kan strukturere områdene man vil inn på, få fram mulige praktiske tiltak, prioritere disse og koordinere det hele. Konsekvensutredninger må også til – mange områder er åpenbart kontroversielle.

Så lager man et prosjekt med et mandat,  får opp en prosjektplan, etablerer et prosjekt med styringsgruppe, deltakere, referansegrupper. Komplisert, javel, men nødvendig hvis det skal skje noe. Selvfølgeligheter, javel – men ikke for det norske Storting.

En forutsetning er at Stortinget disiplinerer seg selv såpass at de kan finne en rolle på overordnet nivå og at man våger å slippe taket i saken – unnta den fra politisk hestehandel eller flertallsdiktat – til det er kommet fram forslag til vedtak.

Folkehelsa er samtidig et felles anliggende – nå må Stortinget vise ansvar. Stortinget har vedtatt at Helsevesenet må støpes om, men støpeformen er ikke laget.

Og nå er det sommer – og så blir det høst -

Utsiktene til behandling

tirsdag, juni 8th, 2010

Media er full av helsedirektør Larsens meninger om dagen: Noen, kanskje mange, må belage seg på nei til behandling fordi det er for dyrt. Dette er en helt åpenbar diskusjon som må tas.

Det som er skremmende er at dette atter en gang ser ut til å bli et opphisset spleiselag av en diskusjon mellom media, poltikere og byråkrater i Oslo. Når de er ferdige med sitt får vi beskjed om hva det skal bli. Det er igjen økonomien i helsevesenet som settes i føresetet.

Vi er skattebetalere og mange blir pasienter og får føle dette på kroppen. Vi skal være med på diskusjonen.

Det er feil hvis det er dyr behandling som skal reduseres. Det er feil hvis det behandling til eldre det skal kuttes i, andre kriterier enn alder må tas med.

Det pekes på hjerte/karbehandling som i dag er det største området. KOLS er også stor. Det er i dag ca. 190.000 pasienter som får kreftbehandling (ref. Kreftregisteret), dette ventes å øke vesentlig i årene som kommer.

Dette kan ikke avgjøres i en fei. Her må vi få en modningsprosess der også andre faktorer enn helsevesenets økonomi spiller rolle: Fordelinger i budsjettene samlet sett der politikk på andre områder også må ses på – bl.a. uførepolitikken som også gir grunn til bekymring. Pensjonistene kan få mindre – barnefamiliene kan få mindre: vi kan jo ikke la folk dø når behandling finnes.

De etiske sider er viktige – kanskje vi må slutte å bygge veier for å hindre at folk dør? Kanskje vi må kutte i u-hjelpen?

Samhandlingsreformen inneholder elementer som vil kunne hjelpe: Bedre koordinering, avklaring av regionstruktur, fastlegenes rolle i et bedre system, og ikke minst helseforebyggende aktivitet som en viktig fremtidig bærebjelke. Arbeidet med dette går jo ikke akkurat på skinner?

Her er linker til “Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering”, samt deres mandat . Denne gruppen er tungt ladet – det er ikke mye folkedypet får sagt her.

Mener Larsen alvor med utspillet, er det en ny politisk agenda som settes der man via Larsen sender opp en prøveballong, eller er det bare media som er ute og rir igjen?

Dette er en nødvendig og ventet diskusjon – la oss gjøre det ordentlig.

Rapport fra Helsedirektoratet: Et trygt fødetilbud

onsdag, april 14th, 2010

Se link rapport: Et trygt fødetilbud – Forslag til kvalitetskrav for fødeinstitusjoner

Rapporten inneholder forslag til kvalitetskrav  for fødestuer, fødeavdelinger og kvinneklinikker og er et resultat av lengre tids arbeid i en bredt sammensatt komite.

“Gjennomgående i rapporten «Et trygt fødetilbud – forslag til kvalitetskrav for fødeinstitusjonene» er en forståelse av kvalitet som omfatter både krav til organisering, oppgave- og funksjonsfordeling, krav til kompetanse, system for oppfølging av kravene og krav til informasjon og kommunikasjon målt ved relevante kvalitetsindikatorer.”

Rapporten sendes nå ut på høring og den bør alle engasjere seg i!

Det vises i rapporten til Samhandlingsreformen som skal komme. Denne er jo som kjent i Stortinget for tiden. Det mange som lurer på hva som foregår med den der? Samhandlingsmønsteret bør vel legges først?

Både fødestuene, fødeavdelinger og kvinneklinikker skal ligge unde helseforetakene, sykehus skal også ha fødestuer. Helseforetakene har ansvaret for fødslene. Kommunene – og fastlegene? – skal følge opp kvinne og barn etter fødselen.

Fritt sykehusvalg gjelder som kjent ved planlagt behandling – fødsler er forsåvidt planlagte, men ikke slik at man vil kunne hevde at man kan velge å reise dit man vil ved en normal fødsel.

Det er politisk uro om disse spørsmål. Politikerne blir ikke ferdige med sitt, men byråkratikverna produserer for fullt. Det er ikke rart at folk blir urolige.

Rapporten fremstilles som et dokument som skal utvikle kvaliteten i forbindelse med fødsler.

Burde denne rapporten vært holdt tilbake litt – så andre ting kan falle på plass?

Kostnadskutt som primærtiltak er å tenke feil

tirsdag, april 6th, 2010

Helseforetakene over hele landet vil få kontroll på kostnadene sine ved å legge ned sykehus. Dette er feil!

Pasientenes trygghet reduseres og pleien blir mindre personlig og dårligere ved å etablere bare store sykehus. Du flyttes fra et kjent miljø der du føler deg vel, der dine pårørende er i nærheten og lett kan tre støttende til. De fleste syke tåler ikke hva som helst og vi bør ta hensyn til det.

Pleie og behandling på et stort sykehus byråkratiseres, gjøres upersonlig og skremmende. For mange syke er trygghet helt avgjørende, særlig i forhold som har med død å gjøre.

Helsekostnadene i Norge er svært høye pr. innbygger. Norge er nedpå listen i undersøkelser som måler hva vi får igjen for pengene. Dette problemet må løses, men ikke ved å ramme de som er syke. Det er primitiv tenking.

Incentivordningene i sykehusvesenet må legges om slik at kvalitet kommer høyere på listen. Forretningsmodellene må legges opp med kvalitet for pasientene som sentralt fokusområde.

Hvis vi skal redusere kostnadene ved å kutte i nødvendig pleie går det ut over pasientene. Det blir utrygt å komme på sykehus.

Kostnadsproblemet må løses på andre måter: Innovasjon, nytenking, mer forebygging, bedre systemer. Hvis ikke vil vi se at helsekostnadene i Norge vil øke uten at kvaliteten blir bedre.

Trøbbel med tidsfrister

mandag, februar 1st, 2010

Asker og Bærum sykehus har tabbet seg ut og latt pasienter oversitte tidsfrister. Omfang og øvrige forhold er ikke klart, men saken granskes nå.

System feil og/eller bevisst feil diskuteres i mediene. Ligger det forsøk på å spare penger i dette – er økonomistyringen så hard at man må hjelpe til litt? Er det stadige halvkokte politiske inngrep eller økonomenes inntog som er årsaken?

For pasientene går dette på tilliten løs. En helt sentral del av behandlingen har sviktet. Vi blir skremt når dette kan foregå. De ansvarlige må røkes ut!

Det må selvsagt sjekkes ut om dette foregår ved flere sykehus, hvilke rutiner som styrer dette og hvem som har besluttet tiltakene. Dersom dette er et spill av tilfeldigheter er det nesten verre – hva blir da det neste som kan skje?

Rutiner og prosedyrer og deres faglige innhold – vurderingskriterier etc. – må gjennomgås. Større vekt på kvalitetsarbeid, utvidede pasientsikkerhets-tiltak og strengere revisjoner må til for framtiden.

De som er rammet av dette må selvsagt få full pakke for om mulig å komme dit de skulle vært i behandlingen. Det kan jo også bli snakk om skader som følge av sen eller manglende behandling som må erstattes.

Kanskje sykehusene også må få mer ro rundt arbeidet sitt – mer fag og mindre budsjett?

Departementet er i gang med en undersøkelse av ventetider på sykehusene: Hva er reellt her? Spilles det for galleriet?

650 pasienter hurtigkontaktes for oppfølging – saken dør ut i mediene – hva er det som skjer – så dette er egentlig ikke noe problem?