Pasientilfredshet

Mye godt arbeid gjøres i helsesektoren av de som jobber der. Vi har imidlertid et stort problem i helsevesenet og det er laget av Regjeringen.

Regjeringen presenterer og presenterer og gjør svært lite. Det er kanskje ikke riktig, det bare ser slik ut på overflaten.  Mediene bryr seg ikke heller, meningsutvekslinger er borte. Dette er jo emner som er kompliserte, og egner seg for avisdebatt eller nettstedsdebatter.

Et stort publiseringsarbeid er nettop utført.

For å begynne bakerst så skal Regjeringen nå legge fram meldinger om kvalitet og pasientsikkerhet i behandling og bruk av IKT i helsesektoren.  Jaha – er dette det som kalles å trekke en kanin opp av hatten?

På Arbeiderpartiets landsmøte bestemmes tydeligvis helsemessige tiltak på detaljnivå, f.eks. pasientrettigheter. Kanskje det bare er slik at det er sånn det ser ut?

Ministeren presenterte forleden en rekke ting, andre har presentert sitt:

• Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (alt skal henge bedre sammen)
• Flere midler til kommunene, 5 milliarder tas fra sykehusbudsjettet og overføres til kommunene for tiltak innen samhandling, koordinering, helhet. Det blir ca. kr. 10 millioner i snitt pr. kommune eller hvis vi regner pro rata kr. 50 millioner til Oslo, og svært lite til småkommunene.
• Lov om folkehelsearbeid (folks helse er en viktig ressurs)
• Tiltak mot demens, hjerteflimmer (hvorfor er disse spesifikt valgt ut?)
• Nasjonal Helseplan 2011-2015 (ja, hva skal man si om den – vær så snill å ikke si for mye før etter valget, vi tåler ikke flere folketog nå)
• Andre prosjekter er også i gang – godt gammeldags utviklingsarbeid – langsiktig og trygt.
• Teknologirådet har lagt fram rapport om kvalitet, fritt sykehusvalg med påvisning av klare mangler.
• Det er presentert rapporter om trøbbel i eldreomsorgen.
• “Kommunene skal sørge for at helhetlige pasientforløp kan ivaretas i kjeden av forebygging, tidlig innsats, tidlig diagnostikk, habilitering og rehabilitering, behandling og oppfølging. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i det helsefremmende og primærforebyggende arbeidet”. Og så er ordet sykestue introdusert – tenk det vi skal få sykestuer! Med overnatting. Selvfølgelig.
• Noen sykehus legges ned, andre ikke, noen bygges, andre ikke.

Men hvor er sammenhengene, prioriteringene, virkeliggjøringen? Kan vi vente oss flere meldinger? Meldingene som legges fram er av uklar opprinnelse, deltakere/hvem som har utviklet dette fremgår bare delvis.

Skal vi gidde å lese disse meldingene? De blir jo ikke til noe, det kommer snart nye.

Det hele blir nå mer og mer luftig, Regjeringen har panikk, ministerens dager er talte, opposisjonen vet ikke hva den skal gjøre for de er satt grundig på sidelinjen.

La oss håpe at de som jobber i helsevesenet orker å holde hodet oppe nå som de politiske vinder blåser som hardest.

Det hele har nå fått et definitivt parodisk skjær. Veien ut av dette er ikke mer politisk styring.

Politikerne kvier seg for å spesifisere hva et lokalsykehus er, alders-  og sykehjem er i vinden på grunn av ulovligheter, samhandlingsreformen er et ubeskrevet blad med gode intensjoner, kvaliteten på mange tjenester er usikker – ref. undersøkelse om høy risiko innen kreftbehandling, kreativ praksis innen registrering har forekommet, pasientsikkerheten er i fokus ut fra at den må bedres. Det er mange løse ender i norsk helsevesen.

Et hovedproblem er at debattene er for smale, for korte – vi snakker ikke sammen lenge nok så vi kan bli forente om en løsning. Politikerne er de store synderne med sine agendaer for gjenvalg, sitt popularitetsjag.

Er dette egentlig noe som burde vært holdt utenfor politikken ved at vi får en faglig og pasientstyrt ordning som administreres som en stiftelse, et varig system som skal utvikles kontinuerlig i dialog mellom brede lag av folket og administrasjon, fagfolk? Politikerne bør løftes opp til et høyere nivå der man legger opp store linjer. Politikerne i dag monopoliserer dessuten debatten ut fra sin spinning og mediestyring, sine taktikker.

Samtidig er det vanskelig å snakke høyt om moralske og etiske sider ved behandling. Vanskelige spørsmål finnes rundt hva tilstrekkelig behandling er, avslutning av livet, abort, medisinering etc. Mange diskusjoner blir svært vanskelige fordi man bl.a. møter fagfolk og representanter for religionene som har kategoriske holdninger til noen viktige spørsmål.

Med bakgrunn i de enorme forandringene vi ser må helsevesenet inn i en kontinuerlig og bred samfunnsdebatt om hva som er ønskelig, en prosess som ikke skal henge på 4-årige valg-sykluser.

En moderne måte å løse dette på er nettfora der man oppmuntrer til meningsutveksling, en annen er at ansatte i i helsevesenet kan få bli mer åpne om sine meninger, bedre interne meldesystemer, bedre målinger på alle områder, og kanskje en presse som følger opp vanskelige ting.

Mest av alt trenger vi en beskrivelse av hva vi skal kunne få i helsevesenet – en detaljert beskrivelse av helsevesenets leveranser og tjenester. Hvordan skal man bli møtt, hvilken informasjon, konsultasjon, behandling, lokaliteter, aktiviteter, sikkerhet, kvalitet etc. har man krav på – hele veien: Statlig, privat, kommunal.

Lovene er å se på som systembeskrivelser, men de konkrete og materielle kravene – hva lovene betyr i praksis – må utarbeides i detalj og det må utarbeides systemer for å følge opp. I dag svinger leveransene fra høyt til lavt, og vi har et stort behov for å spesifisere hva som skal leveres og deretter sørge for at det blir slik i praksis.

Gode, langsomme, innholdsrike, brede diskusjoner må vi få. Håndbøker må utarbeides, opplæring, oppfølging må bedres – nivået må opp. Samarbeid er løsningen – integrasjon mellom partene, bort med valgfanene.

Sykehusene er statlige. Stortinget bestemmer lover og regler samt budsjetter. Dette gir demokratisk kontroll med sykehusene.

Ledelsen i sykehusene driver sykehusene, styrene skal sørge for god drift i forhold til sykehusenes formål, budsjett, bestemmelser. Her bør sitte folk som er trukket inn i kraft av sin egen kompetanse eller rolle. Ansatte må f.eks. ha representanter i styret. Det vil være på samme måte som man gjør det i et aksjeselskap. Styret som er ministeren bør vise takt og kløkt ved inngrep/overstyring av styrene.

Det bør i tillegg etableres pasientråd med lovhjemlet autoritet for å sikre lokal forankring, tilfredse pasienter.

Å pøse på med lokale politikere av alle slag i styrene skaper bare forvirring – de har ingen rolle her! De politiske partiene bør henvises til vanlige politiske prosesser for å få gjort det de ønsker – det går sikkert bra. Snarveier via helseforetakenes styrer er ikke tilrådelig.

Nå har vi kaos fordi alt blandes sammen. Rollene må nå klargjøres – befolkes – spilles. Disiplin – ja, hvorfor ikke litt av det også?

Det har nylig vært diskusjoner om fast personell – spesielt lege – for pasienter.

Det er en vedtatt sannhet at overføring av pasienter fra en person, enhet til en annen øker risikoen for at noe kan gå galt. Den informasjonen man har om en pasient skal overføres til det nye ledd, og her må ikke noe gå tapt.

I risikostyringstenking er dette et viktig punkt – overføringen må være komplett, man må ikke miste informasjon, overtakende ledd må ha tilstrekkelig kompetanse, utstyr, ressurser generelt for å sikre en trygg overgang. Alt må med.

Fast personell reduserer risikoen, men gode kommunikasjonsrutiner kan ofte være en god risikoreduserende faktor. Er rutinene gode vil risikoen holdes innen akseptable nivåer. Gode datasystemer som brukes riktig vil kunne bidra sterkt til at alt går bra. Likevel er det den menneskelige dimensjonen som er viktigst og som alltid må ivaretas.

Alle behandlende enheter må ha analyser, rutiner for slike overføringer, hvor ofte skjer dette, hvor omfattende er overføringen, hvilke forhold er av særlig viktighet? Klare vi å ha en sterk rutine for overføringer som alltid virker og som ikke er situasjonsbestemt? Struktur – verktøy – opplæring – ansvarlige personer før og etter overføringen – sjekklister er noen viktige faktorer.

Dette er et moment som må tenkes på ved sykehusstruktur, enheter, transportsystemer etc. og må inngå i en helhetlig risikovurdering i helsesektoren.

Pasientsikkerhet er det hete temaet i noen år framover nå: Lavere risiko gir bedre pasientsikkerhet. Helhetlige risikoanalyser må etableres som fast praksis i helsevesenet – i dag er det spredt og stykkevis og delt – pasientsikkerhet må ha risikoanlysene i bånn. Hvem er førstemann ut?

Eksempel:

Pasienten har kronisk sykdom – det er blitt 14 år etterhvert, plan for behandling følges, men pasienten får signaler om at det bør tas en ny vurdering, ting endrer seg, kroppen sier fra. Legen som “har saken” på Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet er umulig å få tak i, har permisjon, er på prosjekter etc. Svarer heller ikke på henvendelser, alternativer tilbys ikke, tiden går. Det blir klart behov for hjelp, henvises til Oslo Universitetssykehus Ullevål og får time.

Har i mellomtiden vært hos farmasispesialist for å høre om medisiner og muligheter, denne legen har god kjennskap til de medisiner som brukes. Antyder løsninger og muligheter. Lover å konferere med sykehuslegen.

På møtet med sykehuslegen er det åpenbart at han ikke har satt seg inn i pasientens historikk, farmasispesialisten har ikke kontaktet sykehuslegen, sykehuslegen hører ikke etter når pasienten forteller om sine erfaringer, lar ikke pasienten fullføre sin beskrivelse av det som skjer med ham – sykdomsbildet – ler når pasienten forteller at han har lest på internett om behandling (bl.a. artikler på Legeforeningens nettsider), pasienten blir overkjørt, begynner å gråte og føler seg hjelpeløs. Pasienten synes behandlingen som legges opp av sykehuslegen virker “ute av tiden” i forhold til det pasienten har i sitt hode om dette, et element i foreslått ny behandling er åpenbart tvilsomt sett i forhold til alt som har vært sagt tidligere.

Det kommer tydelig fram at sykehuslegen ikke er villig til å snakke om saken og begrunne det som skal gjøres: Dette vet jeg! Sa du internett, jeg har hørt nok, annen lege – ha, ha.

Det er altså stor avstand mellom legene i forhold til behandlingen, uforenlighet, deler av den nye behandlingsplanen er uakseptabel. Pasienten er utrolig skuffet, dette vil ikke hjelpe, han er eier av sykdommen, vet hva som skjer, har gjennom 14 år fått god innsikt i hva som skal til og hvordan det tenkes. Tallene for det legene legger frem om lidelsen, statistikk er vidt forskjellige hos legene – hva er riktig?

Sykehuset har en avdeling for komplekse lidelser av dette slag, de som ikke har komplekse lidelser – slik som her – blir henvist inn i den store generalistgruppa. Holder de som jobber her mål på alle felt? Det har sneket seg inn en tvil om legen egentlig har greie på dette?

Her ble det bom – en ny lege – en som kan sakene – må inn i bildet. Det blir nå anmodet om en ny lege for å få dette på plass – en såkalt fornyet vurdering. Du har krav på en slik fornyet vurdering – men bare en.

Om legen er kompetent på dette området dukker opp som et spørsmål hos pasienten – hvor mange er det i Norge som kan dette feltet, hva kan vi forlange å få vite om legen? Hva er hans “rating”?

Blir det foretatt noen tilfredshetsundersøkelse i forhold til det som foregikk her? Hvorfor har ikke legen foreberedt seg, hvorfor gidder han ikke forklare en voksen person hvordan han tenker, hvorfor ydmyker han pasienten, er han egentlig kvalifisert? Er det noen – sykehuset selv, Helsetilsynet som sjekker ut sånt som dette: Pasientkvalitet?

Denne konkrete saken får gå sin gang, men den reiser mange spørsmål. Kronikere må ha en lege de har tillit til, når legen skal gjøre andre ting må vedkommende erstattes, legen må ta pasienten alvorlig, finne seg i at pasienten vet noe, samarbeid med kompetente pasienter kan gi gode resultater. Det finnes åpenbart ikke helhetlige oppfølgingsystemer for dette i norsk helsevesen – innkalling til kontroll og vurdering etter en plan, et system som er robust.

Enkeltstående tilfelle eller en av mange? Verdens beste helsevesen? Internasjonale rangeringer gir oss en middels rangering – vi har mye å ta fatt i.

Pasientenes rolle i norsk helsevesen må styrkes. Det kan gjøres ved å opprette flere nivåer av pasientråd ved våre helseforetak: Ett pasientråd på foretaksnivå, flere selvstendige pasientråd ved foretakene for vesentlige pasientgrupper. Foretakene må hver opprette et sekretariat for å adminstrere disse pasientrådene. En slik ordning må nedfelles i lov og forskrift.

I grove trekk må det klargjøres hvilke roller aktørene skal ha: Stortinget skal vedta lover, forskrifter, budsjett, lokalpolitikere har ingenting å gjøre i et statlig foretak. Styrene i foretakene bemannes av mennesker som har kompetanse i forhold til foretakets art og formål, byråkratene jobber med gjennomføring og utvikling, tilsyn, pasientrådene uttaler seg tydelig om foretakets tilbud til pasientene. Pasientrådene har vetorett i viktige spesifiserte saker. Detaljene i dette må utvikles over tid. En ordning som dette kan sannsynligvis skape ro og bedre utvikling i Helse Norge.

Sentrale politikere som finnes overalt, skaper total forvirring,  finner på alt mulig - bare for å bli gjenvalgt – må dempe seg. De må finne sin rolle på overordnet nivå.

De såkalt faglige argumenter som kjøres fram fremmer bare sentralisering og er et uttrykk for faglig egoisme samt er distriktsfiendtlige. Norge er et sterkt desentralisert land og det må helsevesenet ta inn over seg.

I Nasjonal Helseplan heter det at brukerne skal være med på å forme helsetjenesten. De som utvikler helsevesenet i Norge tar i disse tider stort sett ikke med pasienter eller pårørende i arbeidet – pasientens rolle er svak.

Ullevål Sykehus hadde et brukerråd – sitat:

“Brukerrådets arbeid tar utgangspunkt i Lov om pasientrettigheter, som lovfester den enkelte pasients rett til medvirkning og informasjon i forbindelse med sykdomsforløp og behandling. Dette innebærer medvirkning på individnivå.

Helseforetaksloven hjemler brukerens rett til medvirkning i planlegging og gjennomføring av tjenestetilbudet. I helseforetakslovens paragraf 35 sies det blant annet at det regionale helseforetaket skal sørge for at representanter for pasienter og andre brukere blir hørt i forbindelse med utarbeidelse av plan for virksomheten i de kommende år.”

Personsammensetningen i dette rådet kan uten videre karakteriseres som formalistisk.

Vi mangler en vesentlig aktør i helsevesenet i dag: pasienten eller brukeren. Vi må snarest klargjøre den rolle den alminnelige nordmann som pasient, bruker, pårørende skal ha i forhold til helsevesenet. I dag er det politikerne, byråkratene og administratorene som ordner det hele seg i mellom, noen steder med innkalte organisasjonsrepresentanter.

Det er pasientmedvirkning på to nivåer vi snakker om – i forhold til den enkelte og i forhold til foretakets tilbud.

Det blir feil når politikere med partiprogram skal bestemme detaljer i helsevesenet i alle ledd. Heller ikke bør det være rene økonomiske, faglige eller administrative forhold som styrer dette fram til vedtak som pasienten ikke har innflytelse på.

Vi må etablere ordninger der den menige mann, alminnelige folk, pasienter, tidligere pasienter, pårørende, de som reelt skal bruke tilbudet blir gitt en rolle av betydning. Helse er et komplekst, følelsestungt, subjektivt felt der det ikke kan være partiprogrammene som skal styre. Det blir også helt feil når politikerne overstyrer foretakene fordi de mister stemmer – som nå flere steder på Vestlandet. Problemet løses ikke med mer politisk styring og omorganiseringer, men ved samarbeid foretak og pasienter innen de rammer som er lagt. Politikerne må ta konsekvensene av sine vedtak, de må finne sin rolle.

Pasientens deltakelse må gis tyngde og formaliseres sterkt. Dette kan gjøres gjennom et system med pasientråd eller pasientutvalg som rekrutteres i det brede lag av befolkningen, alle aldersgrupper. Dette må være uavhengige organer som har sine møter uavhengig av politikere eller byråkrater av forskjellige slag. Det må også formaliseres tydeligere i lovene hva dette skal være.

Pasienten må på banen – med tenner!